Kommentar

Yale-historikeren Timothy Snyder har en for europeere meget ubehagelig analyse. Han kaller Vladimir Putin lederen for et nytt ytre høyre i Europa, både Øst og Vest.

Dette nye høyre overlapper med det protesthøyre som establishment forsøker å isolere, men er ikke helt identisk. Likevel er det urovekkende at flere partier på høyre fløy har sans for Putin og noen legger ikke skjul på sin fascinasjon og andre støtter ham åpent.

Frihetspartiet i Østerrike, Front Nationale i Italia, Jobbik i Ungarn, Gyllent Daggry i Hellas, ytre høyre i Bulgaria, – de har alle stilt seg bak Putin, hans imperiale ambisjoner og ideologi.

Selv UKIPs Nigel Farage sa EU har «blod på hendene i Ukraina». Hva mente han med det?

At Putin appellerer til ytre høyre kan man se av kommentarfelt. Den ultraliberale modellen har skapt et vakuum som Putin fyller. Den antirasistiske retorikken med brodd mot europeerne selv og gay rights som blander familie, kjønn og seksualitet på en måte som opphever biologien og tradisjonen, har skapt et backlash. Det er ikke synlig i Vest-Europa ennå, men det kommer.

Putin får indirekte støtte fra en venstreside som ikke har kvittet seg med sine autoritære ideologiske reflekser. Gjenvalgt partisekretær for Rødt, Mari Eifring, snakket om et «kupp i Kiev». Ambivalensen har preget Klassekampens dekning. Man klarer ikke bryte med en autoritær tradisjon.

Noen går så langt som til å kjøpe Putins versjon om at fascistene sitter med makten i Kiev. Da er man helt på linje med Moskva.

Symbolsk nok: De eneste internasjonale representantene som var til stede under folkeavstemningen på Krim var en gruppe høyreradikale og noen delegater fra tyske Die Linke.

Det er faktum som media unngår: både ytre høyre og ytre venstre svermer for Putin.

The Russian annexation was carried out, tellingly, with the help of Putin’s extremist allies throughout Europe. No reputable organization would observe the electoral farce by which 97 percent of Crimeans supposedly voted to be annexed. But a ragtag delegation of right-wing populists, neo-Nazis, and members of the German party Die Linke (the Left Party) were happy to come and endorse the results. The Germans who traveled to Crimea included four members of Die Linke and one member of Neue Rechte (New Right). This is a telling combination.

Die Linke operates within the virtual reality created by Russian propaganda, in which the task of the European left (or rather “left”) is to criticize the Ukrainian rightbut not the European right, and certainly not the Russian right. This is also an American phenomenon, visible for example in the otherwise surprising accord on the nature of the Ukrainian revolution and the reasonableness of the Russian counterrevolution expressed in Lyndon Larouche’s Executive Intelligence Review, the Ron Paul Institute for Peace and Prosperity, and The Nation.

Jeg vet ikke hva Snyder mener når han skriver at Die Linke ikke kritiserer ytre høyre i Europa. Det er mulig han er bedre informert.

Sett utenfra skulle EU delt Putins oppfatning om at fascistene er kommet til makten i Kiev. EUs fremstilling av det nye høyre i Europa har en del til felles med Putins proganda.

Likevel har ikke EU kjøpt Putins versjon.

Hvorfor ikke? Fordi den er for drøy.

Kan det få betydning for EUs vurdering av det nye høyre? Kan det tenkes en mer nyansert tilnærming, med større distinksjoner?

Det var å håpe, men så langt er det ikke noe som tyder på det. Man kjører videre i samme spor og gjør seg ingen refleksjoner.

Mye tyder på at utviklingen går for fort: Man mistet sjansen til å diffrensiere for en god stund siden, og halser nå etter Putin.

Det nye høyre som har Putin som symbol, har tilsig mest fra høyre, men også fra venstre.

Snyder er spesielt bekymret for Tyskland som har et spesielt forhold til Russland. Det er irrasjonelle trekk rett under overflaten i Tyskland. Økonomiske interesser og irrasjonalitet løper sammen i en forståelse for Russlands imperiale ambisjoner. Russland er Europa. USA er langt unna.

Appeasement

Appeasement er igjen en faktor i Europa. Man kvier seg for å kritisere Putin. For å brenne broene.

Fremfor alt har establishment vanskelig for å ta inn over seg den ideologien som har grodd frem i Putins Russland, og som har fascistiske paralleller.

Her ser amerikanere som Snyder mye klarere enn europeere.

This is the second thing that goes unnoticed: The authoritarian right in Russia is infinitely more dangerous than the authoritarian right in Ukraine. It is in power, for one thing. It has no meaningful rivals, for another. It does not have to accommodate itself to domestic elections or international expectations, for a third. And it is now pursuing a foreign policy that is based openly upon the ethnicization of the world. It does not matter who an individual is according to law or his own preferences: The fact that he speaks Russian makes him a Volksgenosse requiring Russian protection, which is to say invasion. The Russian parliament granted Putin the authority to invade the entirety of Ukraine and to transform its social and political structure, which is an extraordinarily radical goal. The Russian parliament also sent a missive to the Polish foreign ministry proposing a partition of Ukraine. On popular Russian television, Jews are blamed for the Holocaust; in the major newspaper Izvestiia, Hitler is rehabilitated as a reasonable statesman responding to unfair Western pressure; on May Day, Russian neo-Nazis march.

Gudfar

Bildene av russiske nasjonalsosialister er skremmende. Men de er bare freak-utslag av noe som har pågått lenge.

Da Jugoslavia brøt sammen forvandlet Slobodan Milosevic sosialistpartiet til et nasjonalistisk revansjistisk parti. Putin har i lang tid kultivert et nytt Russland. Han vil gjenreise tsarimperiet.

Det mest alvorlige er den ideologiske ballasten som er den ideologiske lapskaus som også nazismen var. Som Fritz Stern skrev: nazismen var en åtselideologi, dvs. den stjal det som passet herfra og derfra og skrudde det sammen til sin egen dødelige maskin.

Noe i tiden responderte. Den fylte noen behov. Putin kan komme til å gjøre det samme.

Norge og Europa er ytterst dårlig rustet til å hanskes med denne trusselen. Det er 11 år siden David Satter skrev Darkness at Dawn: The Rise of the Russian Criminal State. Den norske regjering og Statoil har vært mer opptatt av å gjøre forretninger og å bli likt. Man krysser ikke gudfarens planer ustraffet. Sporene av en brutal hersker har vært synlig lenge. Skjebnen til Sergej Magnitsky som ble drept i fengsel til tross for at han arbeidet for Heritage Capital, burde gjort Vesten edru. Kun USA vedtok en egen lov som skulle sette russerne som bidro til grove menneskerettsbrudd på en svarteliste. Barack Obama undertegnet motvillig og få navn kom på listen.

Hvis Vesten skal hamle opp med Putin må man forstå historien, og det at andre har et helt annet syn på den. Akkurat der har Putin noe til felles med korporalen fra Linz: å gjøre om igjen historien.

Men først må samtiden bringes av hengslene. Det er det Georgia, Krim og Øst-Ukraina handler om.