Tavle

Er man oppvokst med Snorres kongesagaer og Asbjørnsen og Moes folkeeventyr i tre bind, to litterære verker mange har regnet som en viktig del av god norsk oppdragelse, er sannsynligheten stor for at man også har sett illustrasjonene av Erik Werenskiold, som ble født på Vinger den 11. februar 1855.

Et billedsøk på Google – som også returnerer portretter av blant andre Bjørnstjerne Bjørnson samt kjente verker som «En bondebegravelse» og «Telemarksjenter» – kan enkelt bringe eventuelle minner frem igjen.

Denne illustrasjonen fra Magnus Erlingssons saga viser kanskje hvordan EU helst ser at sveitsere og nordmenn ter seg?

Magnus_Erlingssons_saga-Kongen_tek_hyllest-Werenskiold

Fra Norsk biografisk leksikon:

Werenskiold vokste opp på Kongsvinger festning som fjerde sønn av den aldrende kommandant og hans 15 år yngre hustru. Faren var født som adelsmann på herregården Kjølberg ved Fredrikstad, og moren var kjøpmannsdatter fra Tromsø. Werenskiold-familien hadde en gloriøs fortid på 1600- og 1700-tallet som embetsmenn og godseiere på herregårdene Hafslund og Borregaard. Kapteinen var selv “en nesten brutal demokrat”, som oppdrog sine sønner i ånden fra Rousseau, i nær kontakt med naturen, og med fornuft og erfaring som ledetråd. Hjemmet på festningen var i det ytre harmonisk, preget av sang, musikk og farens opplesning fra Snorre og de norske folkeeventyrene, men rommet sterke spenninger mellom foreldrene.

Erik hadde først huslærere, gikk så på Kongsvinger borgerskole og deretter i tre år 1869–72 på Aars og Voss’ latin- og realskole i Kristiania. Han var skoleflink og tok 1872 examen artium som en av de beste i sitt årskull. Året etter tok han anneneksamen, men selv ønsket han å bli kunstner. Om kveldene gikk han på Den kgl. Tegneskole, med billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Han malte også litt på Axel Enders atelier.

Som student bodde Werenskiold i flere år på kvisten hos professor Marcus Jacob Monrad i Homansbyen. Familien Monrad viste stor interesse for den talentfulle gutten. De sendte hans skissebok til folkelivsmaleren Adolph Tidemand, som uttalte at han burde bli kunstner. Kaptein Werenskiold gikk da med på å støtte sønnens valg av livsvei, og senhøstes 1875 kunne 20-åringen reise til München, for å søke seg inn ved kunstakademiet der.

Werenskiold hadde lenge ønsket å få tegne illustrasjoner til P. Chr. Asbjørnsens nye utgave av norske folkeeventyr. Oppdraget var gått til tidens fremste norske kunstnere, med Hans Gude, Otto Sinding og Eilif Peterssen i spissen. Sommeren 1878 innså Sinding at han hadde påtatt seg for meget, og Peterssen var gått lei. Begge kjente Werenskiold fra München som en begavet tegner. Da 23-åringen ankom Kristiania for å besøke sine foreldre, som var flyttet dit med kapteinens pensjon, tok Sinding ham med opp til forstmester Asbjørnsen i Rosenborggata og viste frem hans utkast til illustrasjoner. Asbjørnsen ble begeistret, og til sin “overhændige glæde” fikk den unge og ukjente akademieleven en lang liste over eventyr han skulle illustrere.

For å finne riktig miljø og folketyper la Werenskiold ut på fottur til Heidal, Vågå og Lom i Gudbrandsdalen. På Bjølstad i Heidal fant han både kongen i eventyrene og selve kongsgården. Med base på gården Sve i Vågå samlet Werenskiold inntrykk og tegnet de første illustrasjonene. På kirkegården i Vågå fikk han ideen til sitt hovedverk En bondebegravelse, en gruppe fattige bønder samlet om en enkel grav.