Sakset/Fra hofta

Norges tilknytningsforhold til EU har i det store og hele vært et sovende tema i norsk offentlighet siden EØS-avtalen ble inngått etter at folket sa nei til fullt medlemskap i EU i 1994.

Dette kan det muligens bli en slutt på i 2014, av flere grunner.

En ting er utviklingen internt i EU, hvor mye peker i retning av at Storbritannia med tiden enten vil gå ut av unionen eller forhandle seg frem til en ny avtale hvor en del av den avståtte suvereniteten hentes tilbake til London. En skal ikke utelukke at flere land vil gjøre noe lignende, kanskje først og fremst Danmark.

En annen er at Norge i år skal feire grunnlovsjubileum. Før eller senere vil noen flere oppdage eller gjenoppdage at Grunnloven, inspirert som den er av den amerikanske, ble til for å gjøre landet uavhengig av utenlandske herrer, og at dette rimer særdeles dårlig med et system hvor store deler av norsk lov blir laget uten norsk medvirkning i Brussel. Disse «noen» kunne risikere å bli mange nok til å avstedkomme en offentlig snakkis over temaet.

En tredje, og dette er kanskje det viktigste, er at Sveits og EU er i gang med å reforhandle hele det institusjonelle forholdet mellom de to. Sveits er i likhet med Norge et sterkt integrert utenforland, og vil raskt bli et eksempel for vårt land dersom det ender opp med en avtale som kombinerer hensyn til nasjonal suverenitet og økonomisk samkvem.

Disse forhandlingene er lite omtalt i norsk presse. Et hederlig unntak er Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv, som i går delte sine betraktninger over det som er i gjære. Seniorkommentatoren identifiserer raskt den viktigste dynamikken i spillet:

Ifølge regjeringen i Sveits setter landet seg til forhandlingsbordet med et nasjonalt omforent mandat om at man ikke vil gi bort selvråderetten som er fastslått i den sveitsiske grunnloven, blant annet gjennom prinsippet om folkeavstemninger.

I Brussel har man et noe annet syn på hva som er i vente.

Europakommisjonen har lenge irritert seg over alle avtalene mellom Sveits og EU, ettersom sveitserne ikke automatisk tar opp strømmen av nye lover og regler fra EU.

Wiedswang bruker imidlertid ikke noen særlig energi på å redegjøre for hva det foreliggende avtaleverket inneholder, noe man kan lese om på EUs egne sider:

As a consequence of the rejection of the EEA membership in 1992, Switzerland and the EU agreed on a package of seven sectoral agreements signed in 1999 (known in Switzerland as «Bilaterals I»). These include: free movement of persons, technical trade barriers, public procurement, agriculture and air and land transport. In addition, a scientific research agreement fully associated Switzerland into the EU’s framework research programmes.

A further set of sectoral agreements was signed in 2004 (known as «Bilaterals II»), covering, inter alia, Switzerland’s participation in Schengen and Dublin, and agreements on taxation of savings, processed agricultural products, statistics, combating fraud, participation in the EU Media Programme, the Environment Agency, and Swiss financial contributions to economic and social cohesion in the new EU Member States.

Det ligger i kortene at de fleste tingene det skal forhandles om, er saker av nokså teknisk-administrativ natur hvor begge parter er mest interessert i å få ting som alle er enige om å samarbeide om, til å fungere. Det blir neppe luftfart, forskning eller kriminalitetsbekjempelse som vil sette forholdet mellom Sveits og EU på de store prøvene.

Et av de store stridstemaene, som Wiedswang bare nevner i forbifarten, risikerer å bli den frie bevegeligheten av mennesker. Og et element i den striden, som han ikke nevner overhodet, er at Sveits den 9. februar avholder en folkeavstemning om mak­si­mums­gren­ser for inn­vand­rin­gen til lan­det.

Det er vel neppe noen dristig spådom at sveitserne vil ha slike grenser, som er stikk i strid med prinsippet om fri bevegelighet. Og regjeringens innstilling til spørsmålet kan leses rett ut av offisielle sveitsiske nettsider:

For example, with the agreement on the free movement of persons there will be no adoption of the EU directive on EU citizenship. It will be ensured that Switzerland can maintain the full accompanying measures to the free movement of persons agreement.

Gitt at sveitserne er fast bestemte på ikke å la seg oversvømme av utlendinger, heller ikke EU-borgere, vil en strid om dette temaet raskt kunne gi gjenlyd til Norge. Hvis de kan, hvorfor ikke vi også?

Wiedswangs analyse av forhandlingsprosessens konsekvenser for Norge er at EØS-avtalen kan stå «tryggere enn på flere år». Det lyder litt som ønsketenkning om en fortsatt sovende bjørn.