Kommentar

Pastor i Filadelfia-kirken Andreas Hegertun tegner julaften et bilde av kirkens historie og Kristus som har lite med historien og teologien å gjøre. Gjør det noe?

Det spørs. Det er nok ett av disse daglige drypp som uthuler tradisjonen. Det er tidspunktet som er mest påfallende: på selveste juleaften serverer en pastor en antikirkelig, ahistorisk tekst.

Hvis historien betyr noe betyr disse falske fortellingene noe.

De forteller tilsynelatende en historie dagens mennesker liker å høre: de er mot makt, og kirken ble jo til ved å bli ett med makten.

Med litt bred pensel kan vi si at i årene som fulgte (red.: etter Konstantins omvendelse) gikk kristen tro fra å være en dynamisk undergrunnsbevegelse, med brennende hjerter og relativt flat struktur, til å bli den mektigste institusjonen i verden.

Samtidig gikk den fra å bli forfulgt til selv å forfølge. Den fikk rett og slett smaken på makt.

Man skulle kunne anvende Hegertuns ord på ham selv. Han synes også å ha fått smaken på makt. For i den mediale verden gir denne type pop-budskap innflytelse og status. Det er hva et hipt publikum liker å høre.

Bildet av kirken som makthungrig som solgte seg til denne verden, er så generell at den overflatisk betraktet må sies å stemme et stykke på vei. Den er likevel bunnfalsk, ikke bare ved sin grove generalisering, men fordi den er moralsk manipulerende.

Bildet av kirken som makthungrig er karikert for å få frem motsetningen: de avmektige. For å få Betlehem til å passe inn i dagens flykningverden fremstilles den unge «jenta» som en som var på utkikk etter nærmeste NAV-kontor.

Denne natten fødte nok en altfor ung tenåringsjente et uønsket lite barn. Ingen hadde gått i demonstrasjonstog for fødeavdelingen i Betlehem og barnet ble født i et slags fjøs. Ingen visste vel helt hvem som var faren til barnet, og for å si det sånn: jenta sa selv det var Gud.

Et uønsket barn? Pastoren må sies å bryte ny mark. Selv mennesker med et relativt svakt forhold til julens budskap vil sperre øynene opp i møte med denne nyfortolkning; En antropologisk julefortelling.

Men dette Rema-språk kan være et hjelpemiddel for at Hegertun skal kunne stille det lille barnet i motsetning til Konstantins kirke. Natten på markene vs. natten ved Tiberen, da Konstantin i et syn så fanen med ordene: Ved dette tegn skal du seire.

Men denne kirken er den kirken Jesus selv grunnla via Peter, og som er det skip mennesker på jorden seiler i. Den synlige kirken, og den usynlige – de troendes samfunn.

Det er en grov forvrengning å stille de lave opp mot kirken; Forholdet mellom mkakt og avmakt er langt mer intrikat enn som så.

Men det lyder besnærende, å være på parti med de svake mot makten.

Da glemmer Hegertun at verden styres av makt, og kirken ble pådyttet en rolle som samfunnsbevarer i senantikken. Det sto ingen andre klare.

Forakt for fakta er et dårlig utgangspunkt for tro.

Nå er det ikke lenger snakk om at vi er skapt i Guds bilde, nå er Gud skapt i vårt:

Vi lar oss stadig friste av makt og storhet, men når alt kommer til alt vil vi ha en Gud som er en av oss.

Som en av oss? Sirkelen er sluttet; Dette er stikk motsatt julens budskap om frelse.

Anti-Krist på julaften. Det er fullbrakt.

 

 

 

 

Kronikken Makt eller avmakt?

av pastor i Filadelfi-kirken sto i Aftenposten 24. desember 2013

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også