Kultur

Noe av det mest bemerkelsesverdige ved at en prost i Den norske kirke synes det er kjempetopp med koranlesning under et julespill i en norsk skole, er at selve julefeiringen sett fra et islamsk synspunkt er vranglære. For det som for de kristne er viktig med Jesu fødsel, er at barnet som nedkom i Betlehem for drøyt to tusen år siden, er ingen ringere enn Guds sønn – en del av den hellige treenigheten.

Slik er det ikke for muslimer, og en konsekvens av dette er at muslimer ganske enkelt ikke feirer jul. Det betyr naturligvis ikke at alle muslimer er intolerante til julefeiring, eller avviser kategorisk å delta i kristne festligheter for selskapelighetens skyld. Men det betyr ikke at det er rett å late som om julen er like mye deres greie som vår.

De av oss som oppholder seg mesteparten av året utenlands, kan rett som det er være tilstede under arrangementer som ikke er en del av vår egen tradisjon, og sågar ha det riktig hyggelig også. Men det betyr ikke at vår tradisjon bør podes inn i de andres som en inkluderende gest. Undertegnede ville i alle fall ha følt seg uhyre beklemt i en slik situasjon.

Hvorfor skal det være noe annerledes i vårt eget land?

Tanken om at Gud gjør seg til menneske for å frelse en fallen menneskehet, er en idé som langt ifra deles av alle europeere, men fortellingen har spilt en så viktig rolle i hele vår utvikling, og preger i høy grad våre moralske valg den dag i dag, at det er kulturell vandalisme å vanne ut eller modifisere budskapet. Det bør snarere gjentas og holdes levende i sin opprinnelige form. En rik kulturskatt står til disposisjon, og den er flerkulturell god som noen.

La oss spole tiden tilbake til Notre Dame-katedralen i Paris julen 1978. Luciano Pavarotti, en italiensk tenor, synger den latinske teksten til «Adeste Fideles», en julesang skrevet ned av en engelskmann til tonene av en tradisjonell irsk hymne uten kjent opphavsmann. En tysker dirigerer, kirken er fransk, og de tilstedeværende sannsynligvis fra flere nasjoner. Blir det mer europeisk enn dette? Er det noe ekskluderende i dette? Det eneste ekskluderende med dette bildet, er at en slik konsert ikke kan holdes i dag uten tungt bevæpnede soldater, fordi de som hater julen aller sterkest, gjerne ville ha meid ned alle tilstedeværende.

Den latinske teksten handler altså om det lille barnet er Herren. Ordet er blitt menneske. La oss ta med Per Lønnings norske gjendiktning med det samme.

1. Adeste fideles læti triumphantes,
Venite, venite in Bethlehem.
Natum videte
Regem angelorum:
Venite adoremus (3×)
Dominum.

1. Å, kom nå med lovsang, jordens kristenskare!
Å, kom nå med lovsang til Betlehem!
Kom for å se ham, kongen i en krybbe!
Kom, tilbe ham, Guds under! (3x)
vår Herre Krist!

2. Deum de Deo, lumen de lumine
Gestant puellæ viscera
Deum verum, genitum non factum.
Venite adoremus (3×)
Dominum.

2. Ja, Gud evig Gud, og lys av lys det er han.
Til oss er han kommet som bror i dag.
Sann Gud av opphav, født før alle tider.
Kom, tilbe ham, Guds under! (3x)
vår Herre Krist!

3. Cantet nunc io, chorus angelorum;
Cantet nunc aula cælestium,
Gloria, gloria in excelsis Deo,
Venite adoremus (3×)
Dominum.

3. Så syng, englehærer, syng med salig jubel!
Å syng myriader, i himlens slott.
Ære til Gud og fred blant oss på jorden!
Kom, tilbe ham, Guds under! (3x)
vår Herre Krist!

4. Ergo qui natus die hodierna.
Jesu, tibi sit gloria,
Patris æterni Verbum caro factum.
Venite adoremus (3×)
Dominum.

4. Ja, Herre, vi hyller deg som kom til jorden.
Barn Jesus, deg hører velsignelsen til.
Ordet ble kjød og bor i dag iblant oss.
Kom, tilbe ham, Guds under! (3x)
vår Herre Krist!

Her er den samme tonen i en engelsk versjon under en julegudstjeneste i Westminster Abbey, sunget av menigheten:

Man trenger ikke abonnere på denne fortellingen. Men det er den som har gjort oss til det vi er. La oss ikke forandre hverken på fortellingen eller oss selv.

Les også

Et uønsket lite barn -
Ånden -
Sannhet med stor S -
Adventspreken -
Kjønnsforvirret kirke -

Les også