Kommentar

Vestlige liberale eliter gjør et symbol av Nelson Mandela som tjener deres egne politiske behov. Liksom Barack Obama ble blåst opp til larger-than-life for å dekke de samme behov; at en sort leder heler verden, gjør den bedre, og leder oss inn i en strålende fremtid.

En stund trodde vi virkelig at drømmen var større enn virkeligheten. Nå har Obama falmet, men Mandelas død gjør det mulig å gjenta drømmen, og om mulig gjøre den enda større. Døden er endelig. Det kommer ikke noe mer. De levende kan skrive den historien de vil.

Både Obama og Mandela er historiske skikkelser. Men det er forskjell på å si at en svart leder kunne gjøre dette, og det å si at han kan dette fordi han er svart. Noe av panegyrikken virker som en kompensasjon, som om den er ment å tjene egne behov, ikke sannheten.

Det norske ordet skamros forteller at det som lyder som en opphøyelse har en undertone av det motsatte. Hvis noen løftes opp som noe annet enn et levende menneske, og i stedet blir et symbol på en sak, mister det noe av kontrollen og integriteten som menneske. Spørsmålet i Mandelas tilfelle er – hvis sak? Det tas som en selvfølge at det er de svartes sak, men er det så opplagt? Det kan like gjerne være de hvite liberales sak, som ønsker å bevise at deres multikulturalisme er levedyktig. De vil at Mandelas magic skal virke også i Europa. Men gjør den det? Har den virket i Sør-Afrika?

Bildet virker broket, for å si det forsiktig. Det var ikke for ingenting at mengden buet mot Jakob Zuma før han overhodet fikk sagt noe, foran øynene på verdens statsledere og internasjonale medier.

Bruken av Mandela har religiøse overtoner: Den største politiske leder og endog det største menneske.

Er man en venn av de svarte og Afrika hvis man kappes om superlativene?

Man lager ikke bare et helgenbilde, man benytter også anledningen til å si hvem som er falske venner: Fremskrittspartiet og deler av Høyre kan bare slutte å prise Mandela, for de handlet med Sør-Afrikas apartheid-regime eller de støttet det politisk. Egentlig har de ikke noen rett til å delta i sørgemarsjen.

Dette er ikke bare noe venstresiden i Norge sier. Også i Storbritannia har Margaret Thatcher blitt hengt ut som en apartheid-venn. Men det er helt galt og en løgn, skriver Christopher Booker i the Telegraph. Thatcher var tvert imot den vestlige statsleder som gjorde mest for å overtale først Botha og deretter de Klerk til å innføre flertallsstyre. Hennes betydning kan avleses av at Thatcher var den første utenlandske leder Mandela besøkte etter at han slapp ut av fengsel.

On the day Nelson Mandela died, Channel 4 News put out a long item that glaringly exemplified what has become too prominent a feature of public debate in our time. With the aid of such luminaries as Peter Hain, the message they wanted to put across was that Mrs Thatcher was a friend of apartheid and opposed to Mandela’s release from prison. As all the evidence shows, this was, of course, the very reverse of the truth. As set out in detail in A Journey With Margaret Thatcher, by Sir Robin Renwick, whom she sent to South Africa as our ambassador in 1987 – and as was confirmed last week, under the heading “Why Mandela owed a huge debt to Thatcher”, by FW de Klerk, the prime minister who shared a Nobel Peace Prize with Mandela for their joint work in ending white rule – Mrs Thatcher played a crucial part in a process to which she long saw Mandela’s release as the key.

She first put this to South Africa’s hard-line prime minister PW Botha as early as 1984. She three times stood up to the clamour of Commonwealth leaders for more sanctions precisely because she knew these would harm black Africans more than anyone. She explicitly appointed Renwick to work for Mandela’s release with Botha’s successor, de Klerk. And no one was more generous in recognising her part in the story than Mandela himself, which was why she was the first Western leader he came to see, and thank, after leaving prison in 1990

Som Booker påpeker; mediene blir mer og mer mytestyrte, og de ønsker selv å bestemme hvilke myter som skal være dominerende. Alle myter trenger skurker, og høyresiden, spesielt ledere som har markert seg, som Thatcher, Reagan og George W. Bush får rollen. De har vist seg som trassige, villige til å bruke makt, og passer derfor inn som skurker i Disneyland-konseptet. I den massemediale tidsalder er dette ingen liten trussel mot statslederes handlingsfrihet og dermed deres oppgave som beskyttere av demokratiet. Autoritære ledere har ikke samme problem. 

Det rare er at de samme medier ikke snakker høyt om volden på den andre siden. Den gode.

Den som leser wikipedia-artikkelen om Winnie Mandela får seg et lite sjokk. Hun var ikke bare leder for en bande som begikk drap og tortur mot ungdommer fra hennes eget Soweto. Hun forsøkte også å få drept legen som nektet å delta i coverup av drapet på den 14-årige, James Seipei. Ytterligere en dimensjon er hvorfor de kidnappet fire unggutter og torturerte dem: de skulle tvinges til å tilstå at de ble utsatt for seksuelle overgrep av metodistpresten de gikk hos. Et element av fordommer mot hvite m.a.o.

Her reputation was damaged by such rhetoric as that displayed in a speech she gave in Munsieville on 13 April 1986, where she endorsed the practice of necklacing (burning people alive using tyres and petrol) by saying: «[W]ith our boxes of matches and our necklaces we shall liberate this country.»[8] Further tarnishing her reputation were accusations by her bodyguard, Jerry Musivuzi Richardson, that she had ordered kidnapping and murder.[9] On 29 December 1988, Richardson, who was coach of the Mandela United Football Club (MUFC), which acted as Mrs. Mandela’s personal security detail, abducted 14-year-old James Seipei (also known as Stompie Moeketsi) and three other youths from the home of a Methodist minister, Rev. Paul Verryn, claiming she had the youths taken to her home because she suspected the reverend was sexually abusing them. The four were beaten to get them to admit to having had sex with the minister. Seipei was accused of being an informer, and his body later found in a field with stab wounds to the throat on 6 January 1989.[10][11]

In 1991, she was convicted of kidnapping and being an accessory to assault in connection with the death of Seipei. Her six-year jail sentence was reduced to a fine on appeal. The final report of the South African Truth and Reconciliation commission, issued in 1998, found «Ms Winnie Madikizela Mandela politically and morally accountable for the gross violations of human rights committed by the MUFC» and that she «was responsible, by omission, for the commission of gross violations of human rights.» [2] In 1992, she was accused of ordering the murder of Dr. Abu-Baker Asvat, a family friend who had examined Seipei at Mandela’s house, after Seipei had been abducted but before he had been killed.[12] Mandela’s role was later probed as part of the Truth and Reconciliation Commission hearings, in 1997.[13] She was said to have paid the equivalent of $8,000 and supplied the firearm used in the killing, which took place on 27 January 1989.[14] The hearings were later adjourned amid claims that witnesses were being intimidated on Winnie Mandela’s orders.[15]

Denne talen om befrielse gjennom «necklacing», forfulgte i mange år Mandela. Det var en ytterst grusom måte å drepe på.

Det blir derfor spesielt at flere norske kommentatorer har understreket at det var nødvendig med vold for å ryste apartheid av seg. Dette er skrevet av journalister som vet at det også var et element av svart mobb som gikk amok i apartheidkampen, og Winnie Mandela spilte bevisst på den.

Dagbladets Einar Hagvaag er ellers en ganske fredsæl mann. Men hans Voldens bidrag til frihet er et forvirret stykke med en urovekkende relativisering og bagatellisering av vold.

Mange liker Mandela best som en godmodig bestefar, vismann og forsonende nasjonsbygger. Det er nok sånn han helst hadde ønsket å være hele sitt liv. Men det var umulig. Han og Sør-Afrika hadde ikke kommet fram til det første frie valget med allmenn stemmerett i 1994 uten frigjøringskampen.

I mange land hvor folket i dag lever i et demokrati, er friheten en frukt av opprør, revolusjon, borgerkrig eller frigjøringskrig. Og alle land hyller sine historiske frigjøringshelter. Norge har sine motstandshelter fra tida under tysk okkupasjon; okkupantene så opplagt på dem som «terrorister».

Den enes terrorist er den andres frihetskjemper. Knapt noe sted er dette så klart som i kampen mellom Israel og palestinerne. Israel har hatt to statsministere som ble stemplet som «terrorister» av den britiske kolonimakta. De samme to, og deres velgere, stemplet palestinske ledere og bevegelser som «terrorister». For palestinerne er de «fedayeen» – «frihetskjempere».

Med hvilken rett kan man fordømme andres opprørsledere når man hyller sine egne fra fortida? Når fredelige virkemidler ikke er mulig, har ikke alle undertrykte folkeslag rett til å ta i bruk vold og våpen mot urett og okkupasjon? Et folk som kunne ha oppnådd sin frihet ved bare å rekke opp hendene er jo ikke undertrykt og trenger heller ikke å ty til vold.

De klassiske revolusjonene var alle voldelige. De opprørene vi har sett skylle over de arabiske landene i det siste har vært mer eller mindre voldelige, fra svært lite i Tunisia til et fryktelig blodbad i Syria. Ikke-vold og fredelige endringer hadde naturligvis vært langt å foretrekke, men også nytteløst i de fleste tilfellene. De gamle regimene sitter jo med enerett på voldsmakt.

Her sammenlignes likt og ulikt. Boerne var ikke nazister, og heller ikke israelske statsledere. Her ligger nihilismen på lur:

Voldens bidrag til frihet er det ingen grunn til å tvile på. Men det er et tankekors, lik det Barrington Moore Jr. pekte på i analysen av den engelske revolusjonen: «Voldens bidrag til gradvis endring». Mandela er bare én av svært mange som, mer eller mindre motvillig, måtte la et overordnet mål hellige virkemidlene.

Å trekke den sekteriske krigen i Syria inn i et epos om frigjøring fremstår som meningsløst, eller noe verre; som at man har mistet fotfestet og evnen til å skille galt og riktig.

Tror Hagvaag på ramme alvor at blodbadet i Syria har «frigjøring» som sannsynlig utgang? Eller at Hamas med noen rimelighet kan kalles frigjørere? Er det bare israelske restriksjoner som gjør livet i Gaza vanskelig?

Frigjøring er et svært vanskelig felt. Det var hva 68′-revolusjonen handlet om. Det er vanskelig å forsone seg med at frigjøringen har en sort side. Også i Sør-Afrika.

Det er ikke lenge siden styresmaktene skjøt ned streikende arbeidere. Sør-Afrika er ett av de land i verden hvor de økonomiske forskjellene er størst. I visse ghettoer blir halvdelene av ungdommene avhengig av dårlig metamfetamin eller crack. Vi husker president Thabo Mbeki som ikke trodde at hiv smittet.

Den kjente journalisten Nadira Naipul møtte Winnie Mandela i mars 2010, sammen med sin mann, Nobelprisvinner i litteratur V.S. Naipul. Intervjuet, som Winnie senere trakk, ble offentliggjort i Evening Standard.

Mandela angret ingenting og hun kritiserte Mandela for å ha blitt soft, for å ha latt seg redusere til en figur som kunne brukes til å samle inn penger. Hun mente de svarte i ghettoene var blitt sviktet. Oppfordringen om en ny revolusjon, eller revolte lå snublende nær.

Hun angrep Sannhetskommisjonen til Desmond Tutu, og kom med en replikk som blir sittende: Hva godt gjør det å vite sannheten?

Det er den moralske konsekvens av necklacing som befrielsesmiddel: Da velger man mørket.

«Look at this Truth and Reconciliation charade. He should never have agreed to it.» Again her anger was focused on Mandela. «What good does the truth do? How does it help anyone to know where and how their loved ones were killed or buried? That Bishop Tutu who turned it all into a religious circus came here,» she said pointing to an empty chair in the distance.

«He had the cheek to tell me to appear. I told him a few home truths. I told him that he and his other like-minded cretins were only sitting here because of our struggle and ME. Because of the things I and people like me had done to get freedom.»

Winnie did appear before the TRC in 1997, which in its report judged her to have been implicated in murders: «The commission finds Mandela herself was responsible for committing such gross violations of human rights.»

When begged by Archbishop Desmond Tutu to admit that «things went horribly wrong» and apologise, Winnie finally said sorry to Stompie’s mother and to the family of her former personal doctor whose killing she is alleged to have ordered after he refused to cover up Stompie’s murder.

Dette er konflikter som berører oss som mennesker, og som er langt fra den hagiografien som mediene har prestert i snart to uker. Mye stor litteratur er bygget rundt disse dilemmaene, rettferdiggjøring av vold for den gode saks skyld. At mediene føler et slikt behov for en god historie, nærmest en legende, føles ikke spesielt beroligende med tanke på hvordan verden ser ut. Man trøster seg selv.