Nytt

Kombinasjonen av forholdsvis lave barnetall, en befolkning som lever stadig lenger, og et voksenliv hvor mesteparten av tiden går med til å akkumulere penger man siden bruker den resterende tiden på å svi av på ymse aktiviteter og konsum, har i flere europeiske land resultert i udekket etterspørsel etter hjemmehjelp, hva enten det er til husarbeid eller hjelp til pleietrengende personer, hos de velstående familiene som har kunnet tillate seg denslags ordninger.

Det dreier seg ikke om godt betalt arbeid, hva enten det gjøres hvitt eller svart, og innvandrerkvinner har gjerne vært overrepresentert i yrket.

Fenomenet gjorde seg spesielt sterkt gjeldende i Italia i tidsrommet 2001-2011, da antall hjemmehjelper ifølge Acli Colf – en fagforening i bransjen – steg fra ca. 270.000 til 880.000, hvilket er mer enn en tredobling. Noe av den registrerte økningen skyldes at svart økonomi er blitt hvit, men det rokker ikke ved at det er skjedd en kraftig reell økning også.

Det var i støvellandet tale om en nesten total dominans av utlendinger, de aller fleste kvinner, hvor en klar overvekt kom fra Romania, Ukrania og ellers i Øst-Europa, og en klart mindre andel fra Filippinene.

Men noe er skjedd i det siste. For mens tallene for 2011 tyder på at 3,73 % av de nye i bransjen var italienske det året, var den tilsvarende andelen bykset opp til 8,62 % i 2012 – til 9,26 % om man betrakter oktober 2012.

Det er fortsatt en liten andel, men uansett sterkt økende. Om tendensen holder seg, vil man altså bli vitne til at jobber mange innfødte dertillands tidligere rynket på nesen av og ikke syntes var fine nok, etter et par års resesjon – og utsikter til økonomisk nullvekst i lang tid ennå – fremstår som kurante alternativer.

Man skal ikke romantisere harde tider, men akkurat dette fenomenet kan neppe bare være av det onde.

 

La Stampa: Col welfare fai da te tornano in pista colf e badanti italiani, 30. november 2012 (side 11)

Les også

-
-
-