Dagbladets John Olav Egeland vil ikke at ideer skal bekjempes med overvåking og kontroll. Men han har en beskrivelse av høyresiden som neppe bidrar til å dempe hverken konfliktnivået eller ideene han ikke liker.

Undertittelen tyder på at Egeland selv er gått tom for ideer.

 Det vi ikke snakker om
Breivik-mordene har druknet i et hav av psykologisering og sosialpornografi. Det skjer fordi flukt er mest bekvemt.

 

DET ER SELVSAGT helt nødvendig at hendene til Anders Behring Breivik ikke får noen ny mulighet til å drepe. Da bruker vi gitter og mur. De politiske ideene som var drivkraften i terrorprosjektet, lever derimot blant oss i beste velgående. Det ble sagt at rovdyret på Utøya var en ensom ulv, men at han kom fra en flokk. Denne flokken – og dens politiske revir – er fremdeles synlig over hele Europa. Ytre høyre blomstrer og knoppskyter i flere retninger. Den kan ha form av nokså demokratisk populisme (type Frp), men også framstå som autoritær med rasisme fordekt som kulturell identitet (f.eks. Fjordman og bloggfellesskapet Gates of Vienna).

SKEPSIS TIL INNVANDRING er det viktigste bindemidlet i ytterkantens høyre. Tallrike undersøkelser dokumenterer at slike holdninger har vokst kraftig de siste tjue åra. I dag er det ingen land i Europa, unntatt Sverige og Polen, som har en innvandringskritisk opinion som er mindre enn 30 prosent. Samtidig er det mindre strid det økonomiske systemet, en faktor som tidligere skapte klare skiller mellom høyre og venstre. Industrien er nedbygd og kapitalismen er akseptert. Dette øker gjennomslagskraften til verdipolitikken, hevder forskeren Anders Ravik Jupskås.

VERDIPOLITIKK ER nøkkelordet for å forstå flokken Breivik brøt ut av. Det multikulturelle samfunnet oppleves som en trussel mot folkets identitet, samtidig som det bekrefter skillet mellom folket og den styrende, venstreorienterte eliten. Elitens politiske hegemoni, med sin teoretiske integreringshumanisme og stadige reformtrykk i skolen, i justissektoren og i kulturlivet, settes opp mot folkets egne, praktiske erfaringer. Sentralt er også forestillingen om en undertrykkende og dominerende «politisk korrekthet» som fortier opposisjonen, godt hjulpet av mediene. Herfra er veien kort til rene konspirasjonsteorier.

MANGE AVFEIER DET nye, ekstreme høyre som et marginalt fenomen. I hvert fall i Norge, hvor det ofte framholdes at Frp har kappet hodet av trollet og sivilisert ytterkanten. Det er i beste fall bare en halv sannhet. En meningsmåling, som nylig ble lagt fram av forskeren Axel West Pedersen ved Institutt for samfunnsforskning, viser at rundt fire prosent av den voksne befolkningen definerer seg selv som ytre høyre. 16 prosent av Frp’s velgere plasserer seg selv på ytterste høyre fløy, mens fem prosent av Høyres velgere gjør det samme. For Frp’s del utgjør dette om lag 60 000 personer.

Karakteristisk for Egeland er at han ikke vil diskutere den samfunnspolitiske utviklingen den nye høyrebølgen er en reaksjon på. Han beskriver avstanden mellom folk og elite og dets ideologiske hegemoni, men i stedet for å ta tillitskløften på alvor hopper han over på «konspirasjonsteorier». Slik legger han den debatten død som er selve hovedpoenget med kommentaren.

Han velger å gå inn i tilskuerrollen. Egeland hevder at «ytre høyre» er «taleføre, aggressive og nokså tallrike». Taleføre? De virkelig ytterliggående er som regel ikke det. Men kanskje Egeland mener kommentatorene i egen avis, som slettes av redaksjonen når ubehaget blir for stort? Er det denne frustrasjonen som er farlig? I så fall har Egeland og hans avis bidratt til å produsere aggresjonen. Det reiser noen spørsmål om ansvar som vil være svært brysomme.

Når det kommer til stykket bekjenmper ikke Dagbladet og Egeland en utvikling de ikke liker. De bidrar til den.

In casu: Å gruppe FrP i samme flokk som ABB to år etter viser at man overhodet ikke er kommet videre, og det er denne stigmatiseringen som bidrar til at folk blir det Egeland hevder å ville bekjempe.

 

http://www.dagbladet.no/2013/11/02/kultur/meninger/hovedkommentar/kommentar/terror/30112231/