Kommentar

I den grad utlandet assosierer Fremskrittspartiet med Anders Behring Breivik, beror det delvis på hva partiets egne talsmenn sier, skriver Grégory Tervel – fransk korrespondent i Norge for Radio France, RFI (internasjonal fransk radio), RSR (Sveits) og RTBF (Belgia)  – hos NRK Ytring.

Grégory.Tervel

For å illustrere hva han mener har Tervel valgt å sitere en fersk uttalelse fra stortingsrepresentant og leder i Oslo Frp Christian Tybring-Gjedde.

I løpet av intervjuet sa han dette: «Jeg står fremdeles fast ved at vi graver vår egen kulturelle og etniske grav her i Norge. Og det gjør vi gjennom innvandringspolitikken. Oslos befolkning er nå 25–30 prosent ikke-vestlig. Fortsetter det samme tempo, så er det et flertall av asiater og afrikanere i Oslo i 2050».

Alle som dekket terrorrettssaken i fjor kan huske at lignende påstander også ble uttalt i sal 250 i Oslo tingrett. Egentlig var det nesten pinlig for meg å få dem i min lydopptaker, siden jeg var opptatt av å beskrive Fremskrittspartiet som et ikke-høyreekstremt parti.

For å unngå at mine lyttere skulle gjøre en uheldig kobling, sa jeg ikke engang i min reportasje at Behring Breivik tidligere hadde vært medlem av Frp, og heller ikke at Tybring-Gjedde sitt utsagn ligner ganske mye på Breivik sin retorikk.

Men disse to punktene kunne jeg godt ha formidlet, uten at det hadde vært dårlig journalistikk.

Saken er helst den at det ville ha vært mye bedre journalistikk dersom Tervel, snarere enn å overforenkle, hadde gjengitt denne virkeligheten, for deretter å forklare publikum hvordan det er mulig at et utsagn fra en politiker kan minne om et utsagn fra en terrorist – at det ikke gjør politikeren til terrorist kan overlates som en stilltiende øvelse.

Tervel ville sannsynligvis ha vært enig i at det ikke med rimelighet kunne hefte ved Frp dersom både Tybring-Gjedde og Breivik hadde sagt at to pluss to er fire. Men siden han ikke forklarer ligger det snublende nær å tillegge ham et uuttalt premiss, nemlig at det er noe uvederheftig ved utsagnet han siterer Tybring-Gjedde på. Til de grader uvederheftig at man i befippelsen kan trekke en moralsk linje mellom en folkevalgt politiker som utkjemper verbal strid, og en mer eller mindre sprø massemorder.

Artikkelforfatteren trekker faktisk selv denne linjen. Og han er så sentimentalt utleverende å gjøre leserne oppmerksomme på at det er pinlig for ham når det skjer. Som veltilpasset korrespondent i Norge velger han da også å feie det pinlige under teppet, og lar være å rapportere hjem.

Hva om han hadde undersøkt utsagnet i stedet?

Han ville da ha funnet ut at selv om Tybring-Gjedde nok smører litt tykt på muntlig, så er han ikke så himmelropende langt fra å være nøktern heller. For med dagens utvikling vil asiater og afrikanere ikke være langt unna å utgjøre et flertall i Oslo i 2050.

Er det denne realiteten Tervel og andre helst ikke vil snakke om?

Det forandrer i så fall ikke så mye. Selv en alminnelig våken avisleser er brukbart orientert om dette temaet nå.

Den 13. mars 2012 skrev Dagbladet at nesten halvparten av Oslos befolkning i 2040 vil utgjøres av innvandrerbefolkningen. Artikkelens tallgrunnlag er en rapport kalt «Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040», offentliggjort av Statistisk Sentralbyrå (SSB), og dens mellomalternativ viser at nesten tre fjerdedeler av Oslos innvandrere forventes å være ikke-vestlige i 2040 – hvorav de aller, aller fleste er fra Afrika eller Asia. Nesten tre fjerdedeler av nesten halvparten, det skulle bli noe over en tredjedel. Det er ca. 35 prosent, hvis man regner med rapportens nøyaktige tall.

Det er ikke så veldig langt fra 35 prosent i 2040 til 50 prosent i 2050. Om man legger SSB høyalternativ til grunn, og eventuelt regner med tredje generasjon, vil resultatet bli veldig nært Tybring-Gjeddes prognose (for noen flere detaljer, se her).

Det er videre udiskutabelt at det er innvandringspolitikken som resulterer i disse prognosene. Uttrykket «etnisk og kulturell grav» er riktignok spissformulert, men det uttrykker etter alt å dømme en oppfatning som ikke er helt uvanlig hos dem som føler utviklingen på kroppen.

Disse tingene kunne Tervel kanskje ha rapportert hjem om, så hadde han ikke trengt å utelate de ovennevnte opplysningene. Ikke for det, hans franske, belgiske og sveitsiske publikum forstår nok demografien i en nordeuropeisk hovedstad uten altfor mye hjelp. Kanskje har de vært i Amsterdam, London eller Paris, kanskje har de sett seg omkring i sine egne nabolag. Trolig er de godt i stand til å se forskjell på en politiker og en massemorder også. Italienerne forstod i alle fall forskjellen på kommunistpartiet og de røde brigader.

Korrespondenten har imidlertid ikke så høye tanker om den europeiske allmennheten han betjener:

De som ikke kjenner norsk politikk – kanskje 99,9 prosent av folket og journalister i Europa? – kan ikke forestille seg at det partiet som ligger ytterst til høyre i et politisk landskap, og som har en tøff retorikk mot innvandring, kan være noe annet enn et høyreekstremt parti.

Spørsmålet er rett og slett om ikke Tervel, i likhet med de fleste andre i bransjen, har en lytterskare med høyere intelligens og endel mer forestillingsevne enn han fortjener. Siden den tanken tilsynelatende ikke streifer ham, behandler han sitt publikum som barn i stedet.

 

Frp i internasjonale medier