En konsekvens av den internasjonale økonomiens mobilitet er at en ressurssterk aktør kan stikke av fra problemer på et territorium man tidligere måtte komme overens med.

Den 2. august startet ferien for de 42 ansatte ved Firem-fabrikken i provinsen Modena i Italia, en produsent av elektriske komponenter benyttet blant annet til kaffemaskiner. Allerede dagen etter begynte eierne i hemmelighet å tømme fabrikken for maskiner og flytte dem med lastebiler til Polen, hvor planene var klare for å åpne et nytt anlegg.

13. august ble flyttingen oppdaget ved en tilfeldighet. Arbeiderne avbrøt straks ferien for å blokkere transporten, kun for å oppdage at det bare var én lastebil som ikke hadde rukket å utføre sitt ærend. En uke senere mottok arbeiderne et brev fra eierne, hvor de fikk beskjed om at produksjonen skulle flyttes til et sted nær grensen mellom Polen og Tsjekkia, og at de var velkomne til å følge etter – til polske lønninger. I mellomtiden lyktes det hverken fagforeninger eller lokalmyndigheter å komme i kontakt med eierne.

Da man endelig fikk dem i tale, forsvarte de beslutningen under henvisning til problemene i Italia: byråkratiet, skattetrykket og lønnskostnadene. Alt sammen helt riktig, naturligvis. Og juridisk har de sitt på det tørre.

Det hører likevel til sjeldenhetene at denslags skjer helt uten varsel eller forutgående kommunikasjon. Hvordan kom man dithen at det føltes nødvendig å gå bak ryggen på arbeiderne?

Det er vanskelig å forstå det som annet enn et utslag av svært dårlige mellommenneskelige relasjoner. Hadde man forlengst sluttet å se hverandre i øynene?

Det er også lett å tenke seg arbeidere som klager over griske eiere, eller eiere som klager over late og bortskjemte arbeidere.

Det sies ikke ugjerne at et kjennetegn på kvaliteten ved et samfunn er hvordan det løser konflikter. En ting som skiller noenlunde siviliserte stater fra røkla, er f.eks. at man har fungerende rettssystemer som i kriminalsaker erstatter familiefeider mellom gjerningsmann og offer.

Det er ikke nødvendig å begrense seg til den institusjonelle konfliktløsningen. Vel så avgjørende for de fleste er det kanskje hvordan man klarer opp i uenigheter som aldri bringes frem for retten eller det politisk-administrative systemet, hva enten det dreier seg om arbeidsliv, familie eller naboskap.

Historien fra Italia er kanskje et tegn på en ny trend, eller kanskje rettere sagt en fremvekst av et fenomen som alltid har eksistert, men som globaliseringen forsterker: Konflikter oppstår fordi partene isolerer seg og ikke snakker sammen, og snarere enn å løses blir de liggende og gjære inntil den ene part forsvinner. (I dette tilfellet den sterkere part, som ved sin jurisdiksjon-shopping etterlater den svakere med store problemer.)

Det betyr at ikke bare får ikke konflikten noen løsning: den blir ikke forsøkt håndtert overhodet. Det hele muliggjort ved at forbindelsen til territoriet er oppløst. Man trenger ikke finne minnelige løsninger med sine omgivelser. En av globaliseringens noe paradoksale frukter er altså at man har sjansen til å føle seg fremmed på flere steder enn ens hjemsted – et uttrykk som etterhvert tappes for mening.

Det er ikke bare meget langt fra å elske sin neste som seg selv; det setter nesten gammeldagse nabofeider i et romantisk lys.

Corriere della Sera: «Andiamo in Polonia», quei blitz notturni delle aziende che vogliono scappare dall’Italia

Il Fatto Quotidiano: Modena, l’azienda manda i lavoratori in ferie e intanto si trasferisce in Polonia