Kristendommen har alltid hatt et splittet forhold til kvinnen. På den ene siden er hun Madonna – Guds mor – jomfru, ubesudlet, et ideal for alle. Opphøyet og beundret. Uselvisk og edel.
På den andre siden er hun Eva, den som forfører Adam til å ta en bit av eplet. Da kom skammen inn i verden.

Og for å gjøre det hele komplett: inn kommer Jesus, han hadde horer som venninner. Ambivalensen er nå optimal, og den har gitt seg mange motsetningsfylte utslag – fra kvinnedrap til fanatisk feminisme.

Før om årene var det kvinnen som bar skammen. Det var hennes seksualitet som ble mistenkeliggjort. Hun var skjøgen. Hennes lyst var skitten og tvilsom.

Man kan mistenke hekseprosessene for å være drevet av et betydelig element av ambivalens vis a vis nettopp den kvinnelige seksualitet. Hun var mistenkt for å stå i ledtog med Djevelen. Og et av hans våpen var nettopp lysten.

Kjønn har alltid vært problematisk i kristendommen, som den er det i mange religioner og samfunn. Ikke uten grunn, kjønnsdrift er nemlig en eksplosiv kraft. Skaper og Ødelegger på en og samme tid.

Derfor måtte kvinnen beskyttes. Kanskje først og fremst mot sin egen natur. Hun måtte kontrolleres. Av mannen. Men også av andre kvinner.

Det var først og fremst kvinnen som følte på skammen som knyttet seg til seksualitet. Å havne i uløkka var en sosial katastrofe for en ungjente. For mannen var det riktignok ikke helt nøytralt å ha ord på seg for å være den som var opphavet til en slik uheldig hendelse. Men han slapp lettere unna. Han kunne enda håpe på å bli gift. En enslig mor kunne ikke regne med det.

Tilsynet for Høg Moral kunne ikke like at fru Johnsen gikk i korte skjørt og stundom drakk øl. Men noe hadde skjedd. Skammen satt ikke lenger som et stigma på kvinnen. Da Inger Lise Rydal seilte inn på førsteplass på VG-lista i 1968, var det slutt på at det var kvinnen som bar skammen. Derfor kunne fru Rypdal forkynne at fru Johnsen, med sine korte skjørt og uærbødige fremtoning, slo i hjel Tilsynet for Høg Moral. Intet mindre. Uten at det skadet Fru Rypdals karriere. Tvert om.

Det er kanskje ikke så langt fra denne trange dalen som fru Johnsen bebodde hvor det var 1000 frelste sjeler pluss en hel masse hykleri til dagens Dubai. Trengt sammen mellom nesten 1000 høyhus lever nidkjær religiøsitet og utbredt hykleri side om side i et hyperurbant arabisk sheikedømme med et 1400 år gammelt lovverk i bunn.

I Dubai, som i islam for øvrig, er det enda kvinnen som bærer skammen. Det er hennes lyst som problematiseres. Hun må kle seg dydig for ikke å vekke menns attrå. Drikker hun alkohol sammen med fremmede menn, er det per definisjon klart at hun er en lettsindig fristerinne. Sett med islamske øyne er det absurd å snakke om voldtekt av det de vil se på som lettsindige kvinner som lever uanstendige liv. Hadde derimot Marte gått dydig kledd, ikke drukket alkohol og ikke oppholdt seg sammen med en fremmed mann, ja da kunne det vært meningsfullt å snakke om voldtekt i henhold til islamsk rett.

Som en imam sa det: om du setter et stykke kjøtt ut på gata og det blir spist av ei katt, så kan du ikke anklage katta for å ha tatt for seg av maten.

Det er kvinnens seksualitet som er kjøttet her, det er det som må dekkes til. Mannens natur er å ta for seg. Kvinnen skal vise selvbeherskelse. Mannens respekt tilkommer de dydige kvinner av islam. De kaller man ”søstre” – noen man ikke nærer lyst overfor.

I vesten har vi gått i motsatt retning. Hos oss er det nå mannens seksualitet som problematiseres, for å si det pent. Det er hankjønnets lyst som er ødeleggende og stygt. Han er blotteren, overgriperen, voldtektsmannen, den pedofile – Jack the Ripper. Han diskriminerer kvinner der han kan, når han kan, med liv og lyst. Derfor må staten kontrollere ham. Sivilisere ham. Kvinnens lyst, der i mot, er lys som en skandinavisk sommerkveld. Uskyldsren. Frihetlig. Vakker. Naturlig.

Når kvinner er underrepresentert et sted, beviser det at de diskrimineres. Når menn er underrepresentert, har det ikke nyhetens interesse. (I så henseende praktiserer man paradoksalt nok en klassisk form for mannssjåvinisme hvor en har det syn at kvinner er svake og må ivaretas av Mannen. Bare det at nå er det Staten, ministrene og deres maskuline maktapparat som utfører tidligere tiders mannlige oppgave: å passe på damene sine.)

Det forbauser meg hvor mange kvinner som kan få seg til å innrømme at de har en dildo i nattbordsskuffen. Jeg kan ikke huske at noen mann har innrømmet at han har en sjømannsbrud. Det ville vært ekkelt. Æsj.

Så drar da unge, skandinaviske jenter ut i verden. Tar for seg av alkohol og møter fremmede menn som vestlige kvinner forventes å gjøre, og oppfører seg på en måte som ikke ville vært gangbar mynt i Norge anno 1913. Og som enda ikke akseptabelt i Arabia anno 2013.

To uforenelige virkeligheter kolliderer. I den grad norsk skole og samfunn feiler, så er det fordi de ikke har forberet norske ungdommer på at verden ikke er som Norge.

Martine studerte i London. Hun var ifølge sin far helt blottet for fordommer mot fremmede. Martine ble drept av en eksotisk og fremmed rikmannssønn fra det ultramannssjåvinistiske og fremmedfientlige Jemen. Han var tilsynelatende som oss, smart og vestlig kledd. Men nissen på lasset var et kvinnesyn i absolutt konflikt med det vestlige. Den utfordrende kvinnen får frem djevelen i den tilknappete muslimske mann.

Naivitet er ingen dyd.

Den vestlige mann, på den andre siden, er langt på vei temmet. Og her på berget ser vi ut til å tro at i den muslimske mann finnes det en vestlig mann som bare skriker etter å slippe ut i det fri. Men det kan ta noe tid.

Da den tidligere Ap-politikeren Aslam Asad kom ut med sin selvbiografi for noen år siden, fortalte han hvor sjokkerende han fant det at dattera i den norske familien han fikk bo hos tidlig på 70-tallet, gikk rundt i bikini. Hun som da bar bikinien, ble nå dypt fornærmet over å få vite at den purunge pakistanske mannen fra den pakistanske landsbygda hadde tatt seg nær av litt kvinnehud. Vi skjønner at elementær kulturkunnskap enda er en mangelvare i det selverklærte flerkulturelle Norge.

Så der muslimske kulturer legger skammen tilknyttet kjødets lyst på kvinnen, legger den vestlige kultur det nå på mannen. Er det da rart at muslimske kulturer finner det vanskelig å integrere seg? Eller visa versa?

Camille Paglia er en friskus av en professor, en lesbe og en provokatør, en uhyre intelligent person med et oppblåst selvbilde. Og hun legger seg ut med alle – fra radikale feminister til konservative kristne.

I sitt famøse verk Sexual Personae hevder hun at vestlig kultur er en evig kamp mellom den maskuline, falliske himmelreligion som står i motsetning til den feminine jordreligionen. Ifølge Paglia drev kristendommen hedendommen under jorda, for senere å komme opp til overflata igjen i renessansekunsten, romantikken og moderne amerikansk populærkultur.

Det frigjørende med Paglias perspektiv, er at hun ser på konflikt som en evig menneskelig tilstand. Mens feminismen, som marxismen og flerkulturalismen, stiller opp et ideal om et tusenårsrike som vil komme etter at de onde, undertrykkende maskuline (kapitalistiske/rasistiske) kreftene har blitt tilintetgjort, så stiller Paglia opp et usentimentalt kosmos som maler menneskene mellom store rullesteiner:

”Menneskelivet begynte i flukt og frykt. Religion sprang ut fra ritualer som søkte å hjelpe menneskene å forsone seg med de straffende elementer.”

Men de kosmiske kreftene er ikke bare rundt oss, de er også i oss. Med Nietzsches begrepspar lagt til grunn, hevder hun at også i vårt sjelsliv males vi – mellom det appolinske og det dionysiske, hvor Appollo er guden for orden, struktur og sivilisasjon, og Dionysos er guden for kaos, uorden og natur.

Fremtiden bør medføre at kvinner som menn tar ansvar for like mye av det vanskelig dionysiske, heller enn å skyve det over på det motsatte kjønn.

Den bærekraftige fremtid er verken vestlig statsfeminismes offertenkning eller muslimsk mannssjåvinistisk projisering.

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-