Antropologiske studier av jegerfolket Ik i Uganda gjør at den danske antropologen, Rane Willerslev, stiller seg skeptisk til et grunnpostulat i antropologien; menneskeslektens enhet, enhet i den forstand at alle mennesker deler en felles fysikk, visse grunnleggende verdier og bor i samfunn som har de samme grunnleggende sosiale funksjonene. Willerslev er i gang med å teste funnene til den britisk-amerikanske antropologen Colin Turnbull, som med sine studier av og bok om Ik-folket i 1972 vakte stor kontrovers med sin skildring av deres barbariske og inhumane atferd, da sett med Turnbulls ”vestlige” øyne. Men ik-folkenes ”umenneskelige” atferd manifesterte seg bare i tørke-perioder med sult og matmangel og opphørte når værlaget skiftet og det ble normal tilgang på mat.

 

Turnbulls beskrivelser av hvordan ik-folk ga blaffen i å hjelpe hverandre, hvordan de lot barn og eldre sulte i hjel ved ikke å dele maten med dem, og hvordan de i trange tider førte en alles kamp mot alle for å overleve, ble av Turnbull og av hans vestlige antropologkolleger sett på som nærmest uanstendige. Det virket som om Turnbull ikke ville godta verdensbildet eller selvforståelsen til ik-ene, et folk som han mislikte sterkt på grunn av det han oppfattet som barbarisk atferd. Men et av de mange spørsmålene man kunne stille Turnbull, er hva som er så barbarisk ved å la de sterke overleve i en katastrofe-situasjon der sult er i ferd med å utslette hele samfunnet. I en del av verden som er preget av kristen tenkemåte og nestekjærlighetstanken, og der man ser på hensynsløs og ”liberalistisk” egoisme som bortimot naturstridig, var det ikke rart at Turnbull ble møtt med anklager om løgn og metodologiske feil i sine undersøkelser. Men i samsvar med den kristne samvittighetskulturen kom Turnbull fram til er forklaring på ik-folkenes ”inhumane” atferd som føyer seg pent inn i tradisjonen med intellektuell ”selvpisking”  i Vesten. Ik-folkenes var blitt ødelagt av vestlig påvirkning ved at den ugandiske statslederen Milton Obote hadde opprettet nasjonalparker for europeere, slik at ik-folket ble fordrevet fra sine tradisjonelle jaktmarker og dermed utsatt for tørke og mangel på levnedsmidler.

 

Willerslev, som har studert ik-folket i to år, sier at det bare er tull at ik-ene ble fordrevet fra sine opprinnelige jaktmarker. De har bodd der de bor i uminnelige tider. Men Willerslev gir Turnbull rett i hans beskrivelser av hvordan tørke og sult fører til at ik-samfunnet går i oppløsning og til en alles krig mot alle. Når været stabiliserer seg, forholdene normaliseres og det blir god tilgang på mat, kommer folk sammen igjen og glemmer de fælslighetene de har gjort mot hverandre. Det er altså maten, føden, som binder ik-folkene sammen i et samfunn. Når adgangen til mat normaliseres, tar samfunnet til å virke igjen slik det gjorde før påkjenningene og kampen begynte for å overleve tørkens trengsler. Og det er ingen som etterpå plages av moralske anfektelser og bebreidelser over de egoistiske handlingene de har begått for å holde seg i live. Ik-ene har heller ingen religion som kan forklare eller legitimere de bestialitetene de begikk i prøvelsenes tid.

 

Mangelen på religion setter ik-ene i en spesiell situasjon og skiller dem fra de fleste andre folk på kloden, om ikke fra alle. Religion ser dermed ikke ut til å være noe naturgitt, er en av konklusjonene til Willerslev, som er avtroppende direktør på Kulturhistorisk Museum i Oslo. Menneskene er mer forskjellige enn antropologien har hevdet, og den antropologiske tesen om menneskeslektens enhet er under press, påpekte direktøren i et intervju i programposten ”På livet laus” i NRK P2 sist søndag.

 

Willerslevs uttalelser er bannskap i ” den vestlige mytologien” som sier at menneskeslekten er enhetlig og at folkene på Jorda derfor er en del av en felles og naturgitt menneskelighet. Dette er grunnlaget for det jeg vil kalle dagens vestlige neo-imperialisme. Og denne ideologiske imperialismen med globalisering som mål, har utrustet seg med menneskerettene og det borgerlige demokratiet som sine viktigste våpen i forsøket på å skape en verden i sitt bilde. Arbeidet til Willerslev kommer neppe til å bli mottatt med hurrarop verken i antropologien eller hos de rådende ideologer her hjemme og i den neo-imperialistiske verden forøvrig. Det ble i sin tid reist kritiske spørsmål ved metodologien til Turnbulls studie av ik-folket. Willerslevs studie kommer sikkert til å møte metodologiske innvendinger, kanskje med all rett. Og man kan jo spørre om det avvikende ik-samfunnet er nok til å rokke ved fundamentet i den store, vestlige antropologi-boka. Da skal det kanskje mer til enn en direktør på Kulturhistorisk Museum i Oslo som tråkker i sporene til den kontroversielle Colin Turnbull.

 

Hvor gjennomsyret særlig den skandinaviske meningseliten er av sin egen neo-imperialistiske skyld-ideologi, ble klart illustrert i et intervju i VG nylig med den svenske filmskaperen Roy Andersson. Han er for tiden i Norge for å filme inn en slavescene i en film som handler om den europeiske koloniseringen av Afrika.

 

-Jeg er så glad jeg får laget denne scenen. Forbrytelser mot menneskeheten er et tema jeg har jobbet med lenge, og slaveriet er noe av det verste. Men egentlig handler scenen om forsoning, om forlatelse for alt det grusomme som vi (sic) har gjort, forteller regissøren til VG-journalisten.

 

Andersson gjør i tradisjonell venstreradikal stil folk i dag ansvarlig for hva de økonomiske og militære elitene i koloniland som Storbritannia og Frankrike i sin tid bedrev i sine kolonier. Men som professor i filosof, Jon Elster, påviste i et foredrag på Institutt for fredsforskning i Oslo for et par år siden, er dette meningsløst. Å be om unnskyldning for hva døde mennesker har gjort mot andre døde mennesker er absurd i metafysisk forstand. Ja, det blir også absurd også i juridisk forstand, vil jeg mene, for hvordan kan man legge ansvaret for forbrytelser på mennesker som ikke engang var født når forbrytelsene skjedde?

 

En slik skyld forutsetter at det eksisterer en kollektiv enhet over flere generasjoner, og at denne enheten kan holdes moralsk ansvarlig, påpekte Elster. Men en slik tenkning er en form for essensialisme med henvisning til nasjoner eller etniske grupper, mener filosofiprofessoren. Og for egen regning vil jeg legge til at en slik tankegang forutsetter at kollektivet kan gjøres ansvarlig for individuelle handlinger. Begge deler er i strid med den postmoderne tankegangen som gjennomsyrer dagens vestlige meningseliter. Der er jo alt som kan minne om essensialisme og kollektiv skyld, bannlyst. Og det var kanskje også dette som var det egentlige temaet for Elsters foredrag. Han er jo en av postmodernismens tyngste kritikere og rasjonalitetens viktigste forsvarere i en tid preget av den postmodernistiske forvrøvlingen av virkeligheten.