Kommentar

«Så», sa min potensielle nye sjef, »når følte du at du var blitt voksen?». Hm, et uventet spørsmål for  et jobbintervju. Jeg valgte innfallsmetoden: «Da jeg flyttet hjemmefra og selv abonnerte på Aftenposten», svarte jeg.  Jeg fikk jobben. Forhåpentligvis grunnet det i andre kvalifikasjoner enn et Aftenpostenabonnement.

Mitt avisabonnement var en naturlig videreførelse av hva jeg var vant med hjemmefra.  Andre abonnement i min nye voksentilværelse ble Den Norske Bokklubben og Bokklubben Nye bøker. Som så mange andre glemte jeg ofte å avbestille i tide og bøkene strømmet inn. Lest ble de også. Bøker som jeg ellers ville gått rett forbi i en bokhandel ble lest i halvsøvne sent på natt. Siden ble de pakket og sendt med flyttelasset og her står de fremdeles og gulner i bokhyllene til interesse for briter som noterer seg at bøker også kan skrives på andre språk enn engelsk.

For et par år siden anslo en av disse norske nettavistestene min språklige alder til rundt 70 år. Er det godt tegn når man er midt i 40? Etter snart 20 år i utlandet henger jeg ikke lenger med på nye norske ord. De yngre guttene i familien har nye ord. Ord fra Oslo øst. Ord som egentlig ikke er norske. Ord som selv ikke Per Egil Hegge kjenner til. Blant disse guttene blir ingen imponert over at du vet hva vardøger er. For de er ikke interesserte i gamle ord.  De er ikke medlemmer av bokklubben lenger og avisabonnement er uinteressant nå som alle nyhetene er å finne gratis på nett.  Ord og uttrykk som ble overført fra generasjon til generasjon dør sakte ut. Hvor mange 20-åringer kan teksten til «mellom bakkar og berg»? Stakkars Ivar Aasen. Aldri har påvirkningen fra andre språk vært sterkere og det norske dagligspråket går enn tøff tid i møte.

01v/11/arve/G2582/016

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Engelsk er annerledes. Det utvider seg men beholder samtidig mange av de gamle ordene. Ingen slipper unna Shakespeare (en stor kilde for konspirasjonstilhengere: Var han egentlig Oxford, Bacon, Derby eller Marlowe?) her. Det er så maaange engelske ord. Over 1 million hvis man medregner alle mulige tekniske ord. Det sies at et velutdannet menneske kan omtrent 50.000 ord men bruker bare ca. 2.000 i uken. Dette har vist seg vanskelig å måle og det finnes mange forskjellige anslag for gjennomsnittlig totalt kjente ord. En tilfeldig valgt britisk avis har i gjennomsnitt 8.000 ord (omtrent det samme som Bibelen – King James versjonen). Nesten daglig støter jeg på ord jeg ikke kjenner. Som utlending er det heldigvis ikke flaut å spørre hva de betyr så jeg benytter muligheten og spør i vei.  Engelske uttrykk kan være mer problematiske. Selv om du forstår ordene så forstår du kanskje ikke hva som blir ment. Her kan det bli mange misforståelser og jeg ser at de stakkars oversetterne på norsk tv som jobber med tekstingen glipper innimellom med direkte oversettelser til full forvirring. Men mer om det siden.

En dag på jobben overhørte jeg en samtale om en kollega som var blitt «sent to Coventry». Det var rart, vi har da ikke noe kontor i Coventry, tenkte jeg. Det gikk sikkert et års tid før jeg hørte uttrykket igjen og fant ut hva det betydde: Min kollega var blitt frosset ut av ledelsen – en persona non grata. Det er flere teorier om opprinnelsen til «being sent to Coventry» og det interessante er at det baserer seg på hendelser fra nærmere 400 år tilbake som blir brukt i dagligtale. Det finnes mange slike engelske uttrykk – til og med fra enkelthendelser.

En slik historie skjedde på jobben for et par uker siden da vi spiste lunsj og en mann kom stormende inn fra gaten og spurte om noen kunne førstehjelp. Heldigvis har vi flust med førstehjelpspersonnel og til alt hell var vi mange på kontoret den dagen. Rundt en sving rett utenfor kontoret lå en mann som virkelig trengte hjelp – han var allerede helt blå i ansiktet og uten puls. Tungen ble fisket ut og luftveiene åpnet mens vi begynte hjertemassasje i påvente av ambulanse og hjertestarter. 7 minutter og 3 brukne ribbein senere kom heldigvis de proffe gutta som brukte hjertestarter på stedet. Det siste vi hørte var at han overlevde, men var i en kritisk tilstand. Vi var ganske så fornøyde med egen innsats. Dagen hørte vi at noe liknende skjedde rett utenfor et av våre andre kontorer! Hva er oddsen for noe sånt? Min kollega Carol utbrøt spontant:»Oh no! They are stealing our thunder!”  Et kjent uttrykk som betyr å stjele oppmerksomheten fra noen andres prestasjon. Men hvorfor stjeler man torden? Nei, det var det ingen på kontoret som visste.

John_Dennis

 

 

 

 

 

 

 

Vi må helt tilbake til 1704 i London da den lite suksessfulle dramatikeren John Dennis satte opp sitt teaterstykke Appius and Virginia i Drudy Lane Theatre. Til dette stykket oppfant John Dennis en ny metode for å gjenskape lyden av torden. Stykket floppet og ble tatt av plakaten.  Like etter viste teatret Shakespeares Macbeth.  John Dennis ble rasende da han gjenkjente tordenlyden og utbrøt: «Damn them! They will not let my play run, but they steal my thunder.»  John Dennis ble glemt, men uttrykket hans ble berømt og inntok sin naturlige plass i det fargerike engelske språket.

Spør man om engelske ord og uttrykk blir det fort en historietime ut av det.  Etter Carols bemerkning la min kollega Dave til: «yes, that really is beyond the pale” og da må vi enda lenger tilbake i tid og til Dublin.  Idag betyr dette uttrykket at noe er sosialt uakseptabelt. Det stammer fra det latinske ordet palus som betyr påle. Disse ble brukt som grensemerker.

Dublin Medieval

 

 

 

 

 

 

 

 

Før 1500 var området rundt Dublin under britisk lov. «Those who lived beyond the pale were outside English jurisdiction and were thought to be uncivilized.»

For alt vi vet fikk John Dennis de samme trøstende ord. Britenes sans for ”fair play” er dypt forankret i kultur og tradisjon og har holdt seg uendret opp igjennom tidene. ”Stealing someone’s thunder really is beyond the pale”. I 2013 såvel som i 1704.