Året er 2001. Jeg sitter på et lite kontor i en liten by sør i Florida. Vi er tre damer som jobber sammen. En sort dame med navnet Charlayne sitter ved siden av meg. Jeg foretrekker å kalle henne African American i stedet for sort, men det er ikke in lenger i 2021. Tidligere sa man at African American var den rette betegnelsen på amerikanere som ikke var lyse i huden. Jeg hadde blitt vant med det. Egentlig foretrekker jeg å kalle henne et menneske, en vakker og snill dame, men drømmen til Martin Luther King Jr. er jo død:

I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.

Jeg har en drøm at mine fire små barn vil en dag leve i en nasjon der de ikke vil bli dømt av fargen på huden deres, men av innholdet i deres karakter. – Martin Luther King Jr.

Ved siden av Charlayne sitter Robin. Hun er en dame som har levd livets harde skole. Men har vi ikke alle det? Robin er chain smoker (kjederøyker), som de sier i USA, og hun hadde den grove stemmen vi kjenner fra noen som har røkt sigaretter i mange år. Robin er født i Florida og familien hennes er fjerde generasjon Floridians. Hun har opplevd mange heartbreaks (kjærlighetssorger) i livet.  Jeg og Robin delte mange sigaretter sammen. Så sluttet heldigvis jeg og kom ikke så langt at jeg ble chain smoker.

Men jeg savner de stundene vi satt og puffa på sigarettene sammen og drakk kaffe. På den tiden da livet virket så mye enklere enn det er i dag.  Robin er kommunens ekspert på data og selvlært. Og alle kommer til henne når de trenger hjelp med data problemer. Til og med de unge nyansatte som trodde de visste alt. Familien til Charlayne er også Floridians, og går mange generasjoner tilbake.  Begge har mange utrolige historier å fortelle meg. Jeg fortalte mange historier om Norge og min familie, og amerikanere loves to hear your story (høre din historie). De ble helt fra seg av begeistring, da jeg viste bilder av mine nieser og nevøer og de lille barna i Norge.

Charlayne, Robin og jeg jobber på et politikontor med rundt hundre politikvinner og -menn og mange sivile. Sjefene ga oss et lite kontor hvor vi sitter og legger inn data fra politirapporter kvelden før, og gir politisjefen statistikker. Innimellom hjelper vi de som kommer inn. De som henter politirapporter og spør om alt mellom himmel og jord. En gang fikk jeg kjeft av en gretten mann fordi jeg hadde, ifølge ham, gitt feil veibeskrivelse over telefonen. Dette var i tiden før Google Directions. Han kjørte seg bort og kolliderte med en bil på veien til politistasjonen. Det var min feil at han kolliderte ifølge ham. Heldigvis gikk han ikke til sak. Vi lo av det i ettertid.

Noen ganger opplevde vi at de som kom inn ble arrestert. De var ikke klar over at sjefene hadde a warrant for their arrest (arrestordre). Only in Florida. Vi jobbet bak et stort skuddsikkert vindu, men følte oss aldri truet. Bortsett fra han som kom inn noen dager etter 9/11. Jeg og en dame jeg jobbet med, Susan, trodde han var en al-Qaeda terrorist. I de dagene fikk vi mange oppringninger av mennesker som trodde de hadde terrorister living next door (som naboer). Vi var Police Service Specialists. Kundebehandler kalles det sikkert i Norge.

Vi hadde en liten radio som vi hørte på hele dagen og vi jobbet, snakket, delte historier, sladra, baksnakket kollegaer, og lo oss nesten i hjel noen ganger av de absurde politirapportene. Særlig de om undercover officers i speedos (trange badebukser) som spanet menn som utførte slibrige aktiviteter i buskene ved stranda. Ikke langt i fra der hvor barn lekte i sanden. En dag gikk en staut kar forbi kontoret vårt mot politisjefens kontor. Han var hardbarket og brun med cowboy-hatt. Han sa hallo og tippet med hatten, sånn som cowboyer gjør, og jeg spurte Robin, «do you know him» (kjenner du ham). «No, but that was Greg Norman. The Australian golfer» (Nei, men det var Greg Norman, den australske golferen). Vi lo oss nesten i hjel da også.

En annen gang trodde vi Burt Reynolds gikk forbi, men kanskje det var ønsketenkning. Han var også venn av politisjefen. Gode minner som jeg tar med meg til the end of days (livets slutt). Noen ganger var jobben kjedelig, og vi var glade vi hadde den lille radioen, så vi kunne lytte til musikk og høre dagens nyheter.

Det var en vakker septemberdag i 2001, og vi hadde nettopp begynt arbeidsdagen.

Robin og jeg hadde tatt vår første kopp kaffe. Det var høydepunktet på dagen. Jeg hadde som regel jobben med å lage kaffe om morgenen. En annen jobb jeg hadde var å flytte klokken som hang høyt på veggen. Det gjorde jeg to ganger i året. Det var bare jeg som nådde opp. «I’m good for something» (jeg duger da til noe), pleide jeg å si. Vi lo, for alle visste jeg tullet.

Vi spøkte mye sammen, og «we were all on the same page» (vi var gode kolleger). Jeg forlangte tilleggslønn for den ekstrajobben, men fikk det aldri. Jeg forlangte også at vi skulle ha fri den 9.oktober på Leiv Erikson Day, men fikk heller ikke det. Vi hadde fri på Christopher Columbus-dagen, og jeg syntes det var urettferdig at vikingen og nordmannen som kom til Amerika nesten firehundre år før italieneren, ikke ble hedret med en fridag. Det var også en spøk, og vi hadde moro med det. Har nesten dårlig samvittighet nå ovenfor Christopher Columbus og hvordan han blir behandlet. Statuer av han blir revet ned og han er ingen helt lenger. But people will do what they do (men folk gjør hva de vil), blir vi fortalt.

Vi har radioen på, og vi hører musikken og de velkjente stemmene av nyhetsoppleserne som vi hørte på hver dag. Vi snakket om den siste serien vi hadde sett på tv’n kvelden før, og lurte sikkert på om klokka var fem snart. Internt vitset vi ofte om morgenen med å si «Is it five o’clock yet» (Er klokka fem, snart?)

Plutselig stoppet musikken og breaking news kom på radioen. Klokken var rundt kvart på ni. Et fly har truffet World Trade Center. Vi synes det var ille, men da trodde vi et lite fly hadde truffet tvillingtårnene. Det har skjedd før i New York. «It’s probably a small plane. It’s happened before,” sa Robin.

Noen minutter senere kommer politisjefen og sjefen vår, og vi blir beordret å gå til det store møterommet. Vi trodde det var noe som hadde skjedd internt, for da ble vi ofte beordret inn dit. Eller kanskje noen hadde kjøpt med seg femti donuts fra Dunkin Donuts på vei inn til stasjonen? Det skjedde ofte.

Da vi kom inn i møterommet var det flere politi, sivile og sjefer som sto der og så på den store skjermen, og ikke lenge etter så vi United Airlines Flight 175 som fløy, nesten som i sakte film, inn i World Trade Center 2, eller the South Tower. Klokka var da 9:03. Innen en time og førtito minutter var tvillingtårnene, New York og USAs mest kjente landemerker no more, and gone forever (borte, for alltid).

Jeg har aldri opplevd en forsamling så stille og så sjokkerte. Du kunne høre en knappenål falle. Plutselig sier en politimann, som var politistasjonens «go to» morromann og alltid hadde vitser på lager. «Did anyone call the fire department?» (Har noen ringt brannvesenet?). Han var like redselslagen som alle oss andre, og kunne ikke annet enn å reagere med galgenhumor. Ingen av oss forsto hva vi så. Eller vi forsto, sort of (på et vis),  men kunne ikke tro det.

Der sto vi himmelfalne for nesten tyve år siden.  Politi og sivile, menn og kvinner, eldre og unge, svarte og hvite, søramerikanere, asiatere, mennesker fra all walks of life (alle samfunnslag), og alle stater i USA, samlet over en tragedie vi aldri hadde sett utfolde seg live på en storskjerm.

Når jeg tenker på det i dag sto vi også der som amerikanere. Vi var ikke alle født i USA, men vi sto der forent i landet som hadde gitt oss så mye og som vi alle var så glad i. 

Jeg husker ikke hvor lenge marerittet i møterommet varte, men noen timer senere ble vi sivile sendt hjem. Sjefene ville at vi skulle være sammen med familien. Egentlig tror jeg ikke de hadde en anelse hva de skulle gjøre og hvordan de skulle reagere. Det jeg husker var bilturen hjem og jeg hørte bomber gå av i det fjerne. Det var torden oppdaget jeg litt senere, men jeg trodde da at USA var i krig og vi ble angrepet.

Så fort jeg kommer inn døren hører jeg telefonen ringe. Min søster i Norge gråter på telefonen; «hva er det som skjer. » «Jeg vet ikke, » sa jeg, «jeg vet ikke. Jeg tror USA er i krig.»

Senere på kvelden så jeg mennesker som falt fra tårnene og ønsket at jeg hadde aldri skrudd på tv’n. Det er ikke lenge siden vi var på toppen av Empire State Building, og da kom tankene på de som måtte ta valget om enten å brenne i hjel, eller hoppe i døden, 110 etasjer, 1360 fot, eller 471 meter ned.

I ettertid tenker jeg ofte på den dagen. Nå, når det er tyve års markering av 11. september, er det i tankene mine hele tiden. Det er nesten ikke til å tro at tyve år har gått, og jeg kan heller ikke tro at så mange i USA, «have let their guard down» (har glemt, og går videre som om intet har skjedd). For har de ikke det?

«We will never forget 9/11» (vi vil aldri glemme 9/11) ble et mantra i mange år i ettertid. Med politikken som føres i dag i USA, tragedien i Afghanistan, ukontrollert tilstrømning av mange som kanskje er fundamentalister, alle tatt imot med åpne armer over USAs vidåpne grenser:

Da synes den nye mantraen for mange i dag å være: “We forgot 9/11″ (vi har glemt 9/11).

En annen refleksjon jeg har om den dagen for tyve år siden, er hvor annerledes USA har blitt siden da. Jeg jobbet i politiet som sivil og med tanke på hatet mot politiet i dag, har jeg aldri arbeidet med flottere mennesker. Både politi og de sivile. Fra all walks of life, som jeg skrev ovenfor, og fra alle raser og bakgrunner. Han morromannen som lurte på om de hadde ringt brannvesenet kalte avdelingen jeg jobbet for FN-forsamlingen. Eller UN, United Nations.

Det var meg fra Norge, Julie fra England, Giannini fra Guatemala, og resten var amerikanere. Men det var jo Amerika. A melting pot (en smeltedigel). Jeg kan ikke huske at rase var et så stort tema som det er i dag, heller at vi var så splittet. Selvfølgelig var ikke verden perfekt, men den var ikke nær den galskapen vi ser rundt oss i dag. Hadde noen fortalt oss da at «Defund the Police» ble et politisk tema og at millioner støttet ideen, hadde vi trodd de var gale.

Hadde noen sagt kritisk raseteori, hadde vi svart: – Come again. What the heck is critical race theory? (Gjenta. Hva i himmelens navn er kritisk raseteori?)

Politi og first responders (førstelinje-personell) var respektert den gang, og jeg tenker ofte på hvordan de menn og kvinner som risikerer livet sitt for oss andre har det. Hvordan takler de hatet og respektløsheten som regjerer i dag?  Når jeg leser i mainstream media både her og i Norge om «systematisk rasistisk politi» vet jeg i mitt hjerte og av erfaring at det stemmer ikke.

Det gjør forakten jeg har for mainstream media enda sterkere. Til sammen 2,977 døde i terror-angrepene denne septemberdagen i 2001. Blant dem var det 412 first responders. Fra New York City Fire Department døde 343 brannmenn. New York City Police Department mistet 23 politi, og Port Authority of New York og New Jersey Police Department mistet 37 politi tilsammen. Disse heltemodige menn og kvinner rømte ikke fra tvillingtårnene. De løp mot tårnene og de sprang opp trappene for å redde liv, mange av dem fullt klar over at de aldri vil komme hjem til sin familie. I dagene, månedene, og årene etter 9/11 har over 1400 first responders mistet livet av kreft, direkte foranlediget av redningsaksjonen de deltok i. Tenk på det neste gang dere hører noen sier Defund the Police, eller dere leser i NRK eller TV2 om utbredt rasisme innen politiet i USA.

Rudy Giuliani ble sett på som en helt etter 9/11 av mange. Han ble kalt «Americas Mayor» (Hele USAs ordfører). Tyve år senere har han gått fra hero til zero, mye på grunn av hans forbindelser med President Donald Trump, som så mange andre. Giuliani hadde mye klokt å si etter den forferdelige dagen:

The lesson of 9/11 is that America is truly exceptional. We withstood the worst attack of our history, intended by our enemies to destroy us. Instead, it drew us closer and made us more united. Our love for freedom and one another has given us a strength that surprised even ourselves.

Lærdommen etter 9/11 er at Amerika er virkelig eksepsjonelt. Vi motsto det verste angrepet i vår historie, beregnet av våre fiender for å ødelegge oss. I stedet trakk det oss nærmere og gjorde oss mer forente. Vår kjærlighet til frihet og hverandre har gitt oss en styrke som overrasket selv oss selv Rudy Giuliani

Kan Amerika igjen bli the United States of America? Det vet jeg ikke. Det jeg vet er at jeg er dypt bekymret for USAs fremtid, og like bekymret for mitt kjære hjemland Norge.

We must never forget September 11, 2001;  and most of all, we must never give up.

(Vi må aldri glemme 11. september, 2001; og mest av alt, vi må aldri gi opp!)


Red. anm.: Vi kjenner forfatterens identitet, og mener det er et viktig vitnesbyrd på en dag som denne. Artikkelen er mildt redigert, men forfatterens norsk-amerikanske skrivestil er forsøkt beholdt, med oversettelser satt i kursiv for våre de av våre lesere som ikke forstår engelsk.


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂