Kommentar

Mange er de som kaster ut sin barnetro med tenåringsopprøret. Mange er de som forblir i opprøret livet ut. Mange er de som går glipp av den eksistensielle meningsfylde som ligger i forsoningen.

 

Once I am sure there’s nothing going on

I step inside, letting the door thud shut.

Another church: matting, seats, and stone,

And little books; sprawlings of flowers, cut

For Sunday, brownish now; some brass and stuff

Up at the holy end; the small neat organ;

And a tense, musty, unignorable silence,

Brewed God knows how long. Hatless, I take off

My cycle-clips in awkward reverence.

La det være sagt først som sist, mangt et tenåringsopprør er høyst berettiget og nødvendig. Og mang en barnetro holder ikke vann. Men derifra til å forbli i opposisjon lenge etter de første grå hår har begynt å manifestere seg, er fattig og flatt. Dessuten, hinsides forsoningen med heimen, ligger forsoningen med Heimen.

Jeg husker boka godt. Liten og tynn med stive, brune permer med gullskrift. Forfatteren var en Suzuki. Visstnok en zen-mester. Hans far hadde vært zen-tilhenger, mens hans mor stod i tradisjonen som kalles Jodo Shinshu. Mens zen er big news i Vesten, regner kun 5 % av Japans befolkning seg som tilhørende denne karakteristiske religiøse skolen kjent for sin sans for estetikk. Jodo Shinshu, på den andre side, regnes å ha hele 20 % av Japans folkehav bak seg. Men hvem har hørt om dem?

Jodo Shinsu springer ut av den buddhistiske Mahayana-tradisjonen og tilhører den såkalte Rene Lands lære. Der i gården tror man på Amida Buddha. Han bor i det rene landet i øst. Derfra skal han komme igjen for å frelse alle de som tror på ham. Høres det kjent ut?

 

Det var altså dette den lille boka som jeg plukket opp mest av alt ved en tilfeldighet, omhandlet. Og zenmester Suzuki klarte det den norske kirke aldri klarte: gi tilbake eksistensberettigelsen til kristendommen.

 

Rett som det har jeg latt statskirka få en sjanse. Sånn føler jeg det i hvert fall – jeg lytter til Morgenandakten, jeg er innom en gudstjeneste, jeg leser en biskops kloke råd til sin hjord – og jeg siger nesten alltid ned i den samme saktmodige kjedsomhet. Og det går langt tilbake.

 

Det eneste jeg husker fra konfirmasjonsundervisninga, var at vår kateket, som senere gikk hen til en fin stilling i Kirkenes Verdensråd, advarte oss om at ord som ”jøss” og ”dæsken” var å ta både den allmektige og hans motstanders navn i ens munn. Ung og alvorlig som jeg var, tok jeg det ad notam. Det er egentlig litt trist at det er alt jeg husker fra den tida. En pekefinger, liksom. Ingenting intellektuelt å bite i eller transcendent å lenges mot når man senere seilte ut på de voksnes hav.

 

Lutherdommen har alltid vært forferdelig opptatt av ord. Ja, så pasjonert er følelsene for ord at man har bestemt seg for at de skal stå alene. Ordet alene. Hva i all verden skal det bety? Liksom for å understreke poenget, oversatte gamle Luther Skrifta til tysk. Nå skulle alle få servert ordet lett fordøybart på eget morsmål. Hadde det noen utilsiktede negative konsekvenser?

 

Den sjette patriark fikk spørsmål fra nonnen Wu om han kunne hjelpe henne med å forstå de partiene i Mahaparinirvana sutra hun enda ikke hadde penetrert, til tross for tiår med studier. Patriarken svarte med å be nonnen lese avsnittene, siden han selv var analfabet. ”Du forstår ikke å lese, hvordan i all verden skal du kunne forklare ordene da?” utbrøt nonnen oppgitt. ”Sannheten har ingenting med ord å gjøre. Ord kan sammenlignes med fingeren. Den peker mot månen, men fingeren er ikke månen. For å se månen, må man se lengre enn bare fingeren.”

 

Jeg hadde en sånn omtrentlig forståelse av frelseslæra i den lutherske kirke: Vi blir rettferdiggjort utelukkende ved Kristi blodsoffer. Ved å ta imot nåden gjennom troen, får vi del i frelsen fra synden.

 

Allikevel, der satt jeg, mellom tro alene, nåde alene og Jesus alene. Jeg ville forstå, men forsto ingenting. Hvorfor blir man frelst av dette? Fordi Gud har sagt det? Jeg stirret på fingeren og så ingen måne. Jeg følte meg ytterst alene.

 

Jodo Shinshu-folkene mener at om du sier ”Jeg tar tilflukt hos Amida Buddha” bare èn gang – med reint hjerte, så vil du bli frelst.

 

Men problemet er disse avgjørende ordene ”med rent hjerte”; for når den gjennomsnittlige troende sier de forløsende ord ”Jeg tar tilflukt…” så sier denne det med urent hjerte, og blir derfor ikke frelst.

 

Å ha et urent hjerte betyr at du fremsier trosformularet med en indre, om enn for deg skjult, overbevisning om at du kan frelse deg selv. Men du kan jo ikke frelse deg selv. Det er hele poenget. Kun Den Andre kan frelse deg. Mens jiriki er menneskenes begrensete egenmakt, så er tariki Amida Buddhas ubegrensete nåde og visdom. Frelse i Jodo-Shinshu er ene og alene å bli frelst ved Den Andres makt – tariki. Men for at det skal kunne skje, må den troen på egen tilstrekkelighet, jiriki, dø. Og det er vanskelig å få til.

 

Dette gav mening. Jeg hadde jo sett mange frelste kristne. Få av dem imponerte meg. Hvis den transformasjonen de trodde på var så dyptgående som de hevdet, burde vel de ha hevet seg i det minste litt over den umodne psykologi som er typisk menneskelig? Mange nyfrelste fremstod helst som nyforelskede og emosjonelt oppskrudde. Og så kunne de være plagsomt pågående for en blyg sjel.

 

Dessuten hadde jo frelste kristne sine tilbakefall. De kom i tvil. Men hvis du har møtt Den Andre, er det en umulighet å begynne å tvile. Med mindre den eller det du møtte ikke var Den Andre, men kun dine egne projeksjoner av den andre….

 

Fremtredene pastorer – frelst så det holder – blir tatt i hor og drukkenskap, underslag og løgn, og de kan være skamløst selvdyrkende. Særlig noen av de amerikanske jeg får inn på GOD TV. Frelst du liksom, tenkte jeg uærbødig, de er fulle av jiriki – selvtilstrekkelighet.

 

Mange er kaldet, men få er utvalgt.

 

I japansk folklore finnes det mange historier om disse frelste. Som frelst er du helliggjort, du er forandret for alltid. Du ligner av utseende på det gamle deg, men du oppfører et helt annerledes, og det er spontant. Du har fått en guddommelig transformert natur.

 

En var eplebonde. Han fikk høre at det var noen som nasket epler hos ham. Raskt sprang han og hentet en stige som han satte opp mot treet; han var nemlig livende redd for at tyvene skulle ramle ned og slå seg. Tyvene klatret ned og ba om unnskylding, og gikk skamfulle vekk.

 

Disse helliggjorte menneskene tviler og tror ikke lengre, de vet. De er sluppet inn i Paradiset – de har erkjent at himmelens rike er midt i blant oss. De har utslukket sin jiriki – alt er bare tariki – nåde – det som er gitt, helt ufortjent. De vet at det ikke finnes noe annet enn Den Andre. Alt annet er falskt, illusjon. Selv djevelen er pappmasje. De er simpelthen frigjort fra fantasiene i sinnets teater.

 

I forlengelsen av dette ser vi at det er ikke bare om du tror som betyr noe, det er like avgjørende hva slags kvalitet din tro har. Her lå det sprengstoff. Er din tro bare en forlengelse av din selvopptatthet, eller er den et brudd med den? Bønnen fra egoisten har dermed ikke samme kraft som fra den som er selfless. Har vi nå mistet protestantene av lasset?

 

Less is more. Plutselig gav nåden alene perfekt mening.

 

Et annet moment jeg i unge år fant foruroligende, var det forhold at folk tror jo øyensynlig på alt mulig rart, mest av alt tror de på sine egne fantom: Den manisk-depressive holder seg med en humørsyk Gud. Den sentimentale, en melankolsk Gud. Den rettighetsorienterte, et Allmektig Amnesty-medlem. Feministen, en lettere overvektig transe. Anti-rasisten, en mørkhudet Jesus. Den sinte, en forbannet Gud. Den konfliktsky, en himmelsk pasifist.

 

Er det i det hele tatt noen som tror på noe annet enn sin egen psykologi? Noen som ikke prøver å tre sin psykologi ned over ørene på det guddommelige? Er det i det hele tatt noen med ikke-materielle erfaringer? Finnes noe sånt i den nord-europeiske kristendom?

 

Misforstå meg rett, det er mange hyggelige, ettertenksomme, kloke, snille prester og prestinner. Men for de som er ute i vårt ærend, er det ikke sikkert at det er nok.

 

Jeg spør meg stadig om hvordan kan man holde seg med en prestestand som ikke har massiv erfaring med dyptgående bønn og meditasjon? Snekkeren jeg bruker, har snekret i mer enn 35 000 timer – jeg spurte ham. Hvor mange timer har din sogneprest bedt? Mesteren selv trengte da 40 dager i ensomhet i ørkenen. Jeg vil tro at de uteksaminerte fra teologisk fakultet ikke trenger noe mindre. Hvis de da ikke har detronisert sin stand til å være seremonimestre og opplesere…

 

Så da blir det altså opp til andre tradisjoner å hjelpe europeeren å se hvor frodig hans egen hage egentlig er. Det er usigelig trist.

 

 

A serious house on serious earth it is,

In whose blent air all our compulsions meet,

Are recognized, and robed as destinies.

And that much never can be obsolete,

Since someone will forever be surprising

A hunger in himself to be more serious,

And gravitating with it to this ground,

Which, he once heard, was proper to grow wise in,

If only that so many dead lie round.

 

Les også

-
-
-
-
-