Sakset/Fra hofta

Eskil Pedersen kommer med en bemerkning om rammene for hvilke ytringer «vi» må «tåle» som karakteriserer hans forhold til ytringsfrihet.

Pedersen skriver i VG:

Anmeldelsen av Christian Tybring-Gjedde. FrP har nytt godt av ytringsfriheten, og hver gang de faller på målingene, drar de sitt budskapet mot innvandrere enda lenger.

Uttrykket «nytt godt av ytringsfriheten» er betegnende for Pedersens syn på ytringsfrihet: Det er et gode, ikke en frihet, og siden det er et gode, kan det porsjoneres ut, og flertallet kan bli enig om hvem som skal kunne nyte godt av det.

Dette er i god sosialdemokratisk ånd, men er fjernt fra USAs First Amendment, der ytringsfrihet er selve forutsetningen for borgernes frihet: Det er deres garanti og våpen, for samvittighetsfrihet, mot overgrep, og for den frie tanke.

Ingen eier ytringsfriheten i USA. Det gjør «noen» i økende grad i Norge, og en av dem som ubeskjemmet hevder råderett over den, er Eskil Pedersen. Han ser ingen betenkeligheter, og rammer inn Christian Tybring-Gjedde på en måte som ikke er til å misforstå: Hvor lenge skal «de» nyte godt av ytringsfriheten?

Dette er en underliggende holdning hos mange som kommenterer Fritt Ords tildeling av penger til Peder Nøstvold Jensen.

Én ting er uenighet. Man må gjerne være uenig. Men «rammefortellingen» sier noe om en holdning til ytringsfrihet som er autoritær og vilkårlig: En bestemt gruppe eller stemningsbølge skal bestemme hva som er grensene for hva folk kan ytre.

Selv forsikringene om at dette (tildelingen) kan norsk demokrati tåle (jf. VGs leder), eller at man beklager den, men forsikrer at Nøstvold Jensen selvfølgelig har rett til å skrive bok, klinger hult. Hvis man føler det nødvendig å understreke at en person har rett til å skrive bok, kommuniserer man det motsatte: Det er ikke selvsagt.

Begrepet som går igjen – at meningene må frem i åpent lende – er hentet fra jakt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-