Sakset/Fra hofta

Aftenposten trykker i dag en interessant kritisk vinkling på Lippestads bok om ABB fra Morten Kinander, jurist ved tenketanken Civita. Han mener advokat Geir Lippestad opptrer stikk i strid med god advokatskikk så vel som norsk rett.

Kinanders innlegg er dessuten viktig fordi det i denne saken har vært helt stille fra media. Ingen har pekt på det åpenbare. Ingen har stilt spørsmålene som ber om å bli stilt. Dette er minst like bekymringsfullt som Lippestads brudd på taushetsplikten.

”Det reiser nemlig dype advokatetiske problemstillinger. En advokat har en ufravikelig taushetsplikt, både ifølge Reglene for god advokatskikk og ifølge straffeloven. Det hadde vært interessant å vite hvorfor Lippestad ser ut il å mene seg fritatt fra disse reglene.”

En må kunne stole på sin advokat. En forsvarsadvokat skal være den tiltaltes fortrolige.

”Dette er fremhevet som selve grunnlaget for at vi kan ha en rettspleie hvor en klient kan stole på sin advokat. Hvis man ikke kan stole på advokatene sine, er det lite igjen av rettsstaten”

Kinander skriver at det ikke er ABBs interesser som er formålet slik det er under en rettssak. Denne boka er utrykk for Lippestads interesser i saken.

”Lippestad har ingen legitim offentlig rolle utover sin forsvarergjerning i denne saken, selv om saken har en voldsom og enestående offentlig interesse. Men ren samfunnsmessig interesse er altså ikke noe argument for å frita en advokat fra taushetsplikten.”

Det som er rart er hvorfor ingen journalister eller redaktører har tatt opp dette, så vidt jeg kan se. En trenger vel ikke være jurist for å forstå at når en advokat skriver bok om sin klient, er det problematisk.

Lippestads problem er at han snakker der han skulle tie, mens media tier der de skulle snakke. Spørsmål om habilitet og konfidensialitet er jo noe av det pressen er flink til å ta opp. De må ha sett dette, men latt være å skrive om det? Saken er ikke triviell, påpeker Kinander.

”Det er heller ikke bare advokatetiske regler som knesetter et strengt fortrolighetsansvar for advokater. Til alt overmål har lovgiver funnet det nødvendig å lage en egen straffebestemmelse i straffeloven § 144, som gjør det straffbart for advokater, psykologer, leger, prester, etc å videreformidle informasjon som er dem «betrodd i stillings medfør».”

Boksalget har også en økonomisk dimensjon, skriver Kinander. ”Lippestad har gjort et økonomisk kupp”.

På samme måte er det heller ingen som har pekt på at Lippestad slipper sin bok en uke før Arbeiderpartiets landsmøte og at han selv blir invitert som taler. Han er leder av Nordstrand Arbeiderpartilag. Alt dette er selvsagt lov. Trolig er hans motiver de aller beste, men det er igjen rart at ingen så vidt jeg kan se har kommentert dette; ingen journalist har reist det åpenbare spørsmålet: har Lippestad politiske ambisjoner eller motiver?

Kan det komme av at en ikke vil gjøre det vanskelig for Lippestad og at en ikke vil gjøre noe som kan rokke ved ABB-saken slik den ble framstilt i store deler av media. Lippestad er her en nøkkelfigur som politiserte ABB i strid med synet på ABB som syk. (jf Borchgrevinks innlegg i Aftp 27.11.12) Lippestad ser ut til å mene at det var det mørke nettet som radikaliserte ham og drev ham til mord, samtidig som han bagatelliserer ABBs traumatiserte barndom.

Disse to tingene (boka og AP-engasjementet) må ses i sammenheng. Når han først bryter taushetsplikten til sin klient og deretter deler podium med landets statsminister i anledning samme sak blir dette langt mer delikat. Statsministeren assosierer seg ikke i landsmøtets spotlight med hvem som helst. Gitt sakens natur finnes det nå en sterk kobling mellom partiet og forsvarsadvokaten. Lippestad blir nå vanskeligere å kritisere – men trolig mer nødvendig.

Med boka og landsmøtetalen bygger Lippestad seg en rolle på fundamentet av ABB-saken inn i aktuell samfunnsdebatt og politikk (han valgte å snakke om romasaken, et innvandringspolitisk spørsmål). Han gjør emnet til sitt og funderer det på verdier.

Han årsaksforklarer ABB i det som framstår som et forsvar av hans egen forsvarsstrategi under rettssaken – men det framstår også som en forlengelse av saken etter dom i saken er falt. Det er ikke en tilbakeskuende advokat vi ser, men en som engasjerer seg med ABB i bagasjen (i boks form). Etter mitt skjønn er dette et problematisk.

Nå er det mulig dette er det siste vi ser til Lippestad i denne saken. Da får han ha meg tilgitt. Og min analyse kan være gal, men det er ikke det viktigste: for hører ikke slike kritiske refleksjoner hjemme i et mangfoldig og demokratisk samfunn der alle sider skal belyses og prøves?

Så hvorfor er det taust?

Kinander har spolert freden.