Sakset/Fra hofta

Hva er Oslos skolebyråd Torger Ødegaards svar på bekymringene for kvaliteten på opplæringen i skolene i Groruddalen, hvor det stadig blir færre av de få norske barna barna som er igjen?

En ordflom som vanskelig kan tolkes som annet enn at han vasker sine hender og gir blaffen.

Ja, ikledd en dash medfølelse, da, som i et nylig intervju med NRK:

Jeg skjønner godt at mange av skolene ønsker seg flere norske elever, sier skolebyråd Torger Ødegaard.

De fleste som uttaler seg om læringsmiljøet der til dals, viser på en eller annen måte at det er gruppedynamikken de er bekymret for. Hva skjer f.eks. når norsk mister status som språk både i og utenfor skolen pga. sammensetningen av elevgruppen og de andre barna på stedet? Men byråden vil heller snakke om de enkelte individer:

Først og fremst mener jeg at en elev ikke er et problem, uansett bakgrunn.

Meget edelt. Ødegaard viser også dyp innsikt i realitetene på bakken i etaten han leder:

Skolene har de elevene de har,

… dog uten helt å se at dette er selve årsaken til problemene, som

oppstår først når de ikke lærer seg norsk, eller ikke fullfører skolegangen.

Men hva kan vel skoleetatens arme sjef gjøre? Her er det jo tale om force majeure, for:

vi verken kan eller vil bestemme hvor folk skal bosette seg.

Bo hvor pokker dere vil, liksom. Det er ikke min feil at resultatet blir katastrofalt – i beste tradisjon etter Pontius Pilatus.

På spørsmål om hva som gjøres rent konkret, svarer Ødegaard:

Vi har en meget omfattende satsing på de skolene som har mange minoritetselever. Vi setter inn de beste lærerne og gir mer penger til undervisning på skolene med de største utfordringene. Elevene her får dessuten flere undervisningstimer både i norsk og matematikk.

Det vil kanskje komme som en overraskelse på lærerne i skoler med få minoritetselever at de ikke er lærere i den absolutte toppklassen, som ifølge byråden er der hvor «utfordringene» befinner seg.

Bare så synd at de ekstra norsktimene, til tross for at de angivelig er levert av superlærere, ikke hjelper stort fordi norsken etter norsktimen uansett ikke blir utviklet eller vedlikeholdt i samtale med norske barn med et stort vokabular. Men, hey, vi kan da ikke ta ansvar for at folk bor hvor de vil? De flytter seg som bekjent fritt som fuglen.

Og det går nok bra til slutt, skal dere se:

Jeg mener det viktigste skolene kan bidra med her, er å være ambisiøse på elevenes vegne og sørge for at de lærer best mulig. God utdanning fører til en god jobb, og så kan elevene etter hvert selv velge hvor de skal bo.

Man får litt sånn flashback til Benjamin Franklins selvbiografi: Stå tidlig opp om morgenen og jobb hardt, så går det deg bra her i livet.

For å administrere Oslo-skolens hovedproblem, holder det altså med skuldertrekk, svada og kistefornøyd optimisme. Nice work if you can get it. For å holde moralen oppe hos skolebyråden, kan vi kanskje trå til med en sang til støtte for ham – til samme melodi som «Ola Tveiten»:

Eg heiter Torger Ødegaard og er ein skulemann. (Hei!)
Eg sit i Oslo byråd kor eg gjer så godt eg kan. (Hei!)
Og mange bur i Groruddal’n, men det gjer ikkje eg. (Hei!)
Og kva dei gjer der rakar ikkje Høgres stemmekveg.
Og vi rydda skulen bit for bit.
Sudelida sudelidei!
Kvar norsktime kosta slit.
Sudelida sudelidei!
Men integrering skal du ha.
Om ikkje du tykkjer han er bra;
lukt til helvete kan du dra!
Sudelida sudelidei!
Tra la la la la la!
Fyll opp mitt tomme krus! (Hei!)

 

– Vi kan ikke bestemme hvor folk skal bo