Trykkefrihedsselskabets møte om «ytringsfriheden efter attentatet mot Lars Hedegaard» var en stor suksess, målt i oppslutning og talene til de fremmøtte politikere og samfunnsdebattanter. Men på spørsmålet: Hva gjør man? var det bemerkelsesverdig tynt. Konklusjonen ble derfor tilsvarende paradoksal: samhold og rådvillhet.

For sannheten er at det liberale sekulære Danmark i likhet med andre sekulære liberale samfunn ikke aner hvordan det skal håndtere at de har personer midt iblant seg som organisert og individuelt ikke respekterer ytringsfriheten, men tvert imot vil ødelegge den med vold.

Denne diamentrale konflikt har det liberale samfunn i den grad vanskelig for å ta inn over seg, at en bestemt gruppe venstreliberale,  for nå å kalle dem det, i stedet for å ta konflikten inn over seg, heller projiserer den på mennesker som nekter å abonnere på dialog med frihetens fiender. Disse venstreliberale mener problemet ligger hos kritikerne av islam og muslimer. Det er deres feil at håndterbare konflikter blir dyptgående og uløselige. Disse liberale menneskene nekter å se sin egen rolle i «the equation» i ligningen, nemlig at de ved å anerkjenne krenkelse og blasfemi har valgt parti mot demokratiet. Demokratiet kan ikke leve med at en befolkningsgruppe tiltar seg retten til å definere seg selv som krenket og med rett til å bruke vold og trusler for å stanse blasfemi.

For hvert angrep blir det tydeligere hvem som bruker vold, og det blir vanskeligere å opprettholde forestillingen om at det er folk som Geert Wilders og Lars Hedegaard som driver konflikten.

Derfor er de mest ultratolerante, politisk korrekte multikulturalister i ferd med å komme på defensiven. De har ikke lenger samme gusto, samme pågangsmot og freidighet.

Det var merkbart under protestene mot filmen Innocence of Muslims. Folk synes det var en vulgær film, men de var likevel kalde mot rop om krenkelse og krav om sensur.

På samme måte synes mange nok at Lars Hedegaard kan være «karsk», slik han omtalte seg selv i kveld. Men når han blir truet på livet, reduseres det til en uenighet innenfor et tillatt spillerom. «Alle» ser plutselig hva og hvem som er fienden.

De som fortsetter med å kalle Hedegaard for den farlige, får det vanskeligere.

Det er der vi er lige nu.

Det er m.a.o. tegn på oppvåkning. Men den kommer sent, og hvordan kan man forhindre at det skjer nye angrep? Og hvordan kan man gjenerobre den mark man har tapt? For det var alle på møtet enig om – og her var alle partier representert, bortsett fra Enhedslisten – at frykt og selvsensur regjerer i det offentlige rom. Hvordan fjerner man den? Er en rollback mulig?

Hva er mulig?

Man tyr til sanksjoner. Ny leder av Dansk folkeparti, Kristian Thulesen Dahl, nevnte utvisning av utlendinger som begår forbrytelser, og utsatt statsborgerskap eller statsborgerskap på prøve i ti år.

Det er ikke noe galt med forslagene. Men det at så beskjedne forslag kommer 24 år etter Rushdie, og kun nevnes forsøksvis under et debattmøte, sier noe om hvor bakpå man er. Hadde dette vært alvorlig ment, ville Folketinget for lengst hatt slike forslag på dagsordenen.

Lammelse

Når det ikke har skjedd, er det fordi man innerst inne vet at problemet er mye større. Hva er det som produserer en ung, formodentlig annen eller tredje generasjons innvandrer,  – han talte utmerket dansk – og får ham til å ikle seg en postjakke og ringe på Lars Hedegaards dør med en skarpladd pistol?

Guttene fra Luton dro til Pakistan på treningsleir uten at noen visste noe, og de som eventuelt visste, sa ikke noe. Det siste er det oversette og minst like alvorlige. Etter terroren sier alle: «De var så hyggelige gutter». Det liberale samfunn ønsker ikke vite om alle trådene som fører frem til T-banestasjonene i London eller Hedegaards dør. Da måtte det beskjeftige seg med så mange spørsmål som det er vanskelige eller ingen svar på: Hva gjør mennesker i titusentall fra Somalia, Irak, Eritrea, Pakistan i land som Norge og Danmark? Hvilke sjanser har de for å lykkes? Den tolerante neglisjering som er den offisielle linje, minner om Ronald Reagans fattigdomspolicy på 80-tallet, kalt benign neglect. Den reflekter majoritetens holdning til det flerkulturelle prosjekt som for lengst har mislykkes.

Å følge alle sporene som produserer en «gjerningsmann», ensom eller kollektiv, er å spore elitens egne brustne idealer. Avisene bringer hver dag brokker av informasjon: om at syv av ti innvandrerførsteklassinger i Oslo trenger spesialundervisning. Om mangel på leseferdighet og en dypere forståelse av språket. Om funksjonelle analfabeter. Kulturelle analfabeter, som også omfatter vår egne, som har slengt tradisjonen i fossen, slik man gjorde under reformasjonen i 1536. Også da var det en lang periode med oppløsning.

Noe lignende ser ut til å være på gang nå. Det er ikke bare den oppløsning muslimer opplever i Vesten, det er den oppløsning som skjer med oss innenfra. Vi kan drikke vin og hygge oss, men det er også alt vi kan. Ingen kultur overlever på hygge.

Så hva forestår?

En dypere bølgedal

Noen må trekke de riktige konklusjoner, og flere må komme til samme resultat. Slik oppstår en gruppe, en enighet, et nytt fellesskap. Disse menneskene vil formulere noen svar, på det individuelle og samfunnsmessige område: Deres sannheter vil være bitre, men heller bitterhet enn løgn. Det er vanskelig å se for seg at ikke menneskene går en periode med lutring i møte.

Det lyder fjernt fra dagens hygge. Men det er det som er det egentlige budskap i historien om Lars Hedegaard. Liksom man i middelalderen laget legender og fortellinger som rommet tidens kjerne, vil man lage historier om hine mand fra Horsens som red ut i verden og fant seg en oppgave. – Men angrer du ikke? spurte journalistene ham. – Nei, hvordan kunne jeg det, det ville jo være det samme som å fortryde mitt liv. Det ville jo være å svikte alt jeg har kjempet for, svarte Lars.

Den unge journalist fra TV2 blev ved og blev ved. Han kunne slett ikke forstå at Hedegaards verden ikke var hans. For den unge mediale dreng er mediene verden. Men i den middelalderske vi nå går inn i, er det historien om Lars som varsler det nye.

Det nye har vært her en god stund, likevel har vi tungt for å dra kjensel på det. Det er 24 år siden fatwaen mot Rushdie. Rushdie har fortalt over 600 sider hvordan han oppdaget de Sataniske vers, hva det var som fikk ham til å skrive boken. Alt står der. Men det er et tungt budskap, for tungt å løfte for dagens skrivende.

Bliv ved

Hva kan man andet enn å bli ved? var Hedegaards svar i aftes. Man kan slett ikke la være. De her ting er så store at man svikter seg selv som menneske hvis man lar være.

Sannheter er ikke utskiftbare. De her sannheter er det stoff som tiden er lavet av. Det kan man ikke skifte ut.

Jeg har i tre dager vandret rundt i Københavns gater. Byen er full av historie. Københavnere elsker sin by. Bak det overflatiske høres fremdeles forfedrenes fottrinn.

Slik vil det være i andre europeiske land. Det er ikke nasjonalisme i 1800-tallets forstand, det er nasjon og levd liv som vi faller tilbake på, når vi må kjenne etter hvem vi er.

Fortvil ikke. Våre røtter stikker dypere enn vi forledes til å tro. Klangen fra Rådhustårnet er klar og ren. Vagtmannen våker.