Nytt

La oss gjøre et tankeeksperiment. En journalist i Aftenposten overlever såvidt et attentatforsøk. Er det tenkelig at noen ville ha beskrevet vedkommendes arbeidsplass som den «såkalte Aftenposten, en kjedelig avis»? Eller la oss si at en gjeng katolikker hadde gått berserk fordi en eller annen hadde sagt at katolske prester overveiende er noen grisete pedoer, ville man ha sagt at den frittalende personen «skapte opptøyer»?

Svaret på begge spørsmål er naturligvis nei. Man ville ha sagt at de katolske brusehodene var ansvarlige for opptøyene, og at det ikke ville sømme seg å fargelegge en reportasje med antipati mot Aftenposten på en dag hvor en av deres ansatte nesten ble tatt livet av.

Dessverre er det ikke de samme standardene for anstendighet som gjelder når det er tale om Lars Hedegaard og Lars Vilks. NTB/Aftenposten skriver at Hedegaard leder en «omstridt forening», uten å nevne et ord om organisasjonens forhistorie. Og Lars Vilks «skapte» opptøyer med sin rondellhund.

Selv på en dag hvor et menneske er forsøkt myrdet, holder man altså en viss distanse til vedkommende.

Sannsynligvis er det ubevisst, for man har allerede vent seg til tankegangen om at frittalende personer må forvente å bli angrepet fysisk når et helt bestemt tema berøres. Mens man en gang ville ha sagt «sånn kan vi ikke ha det,» er vi endt opp med et «sånn er det bare». Idet man lever godt med denne resignasjonen, er man litt død allerede.