Artiklene til forfatteren og Dag og Tid-journalisten Jon Hustad og Frps Christian Tybring-Gjedde har fått beboerne i anstendighetens andedam til å kakle opp i samlet flokk. De anstendige er så rystet over særlig Hustads uanstendige person at deres egen anstendighet nå flyter fritt i landets aviser – med anstendige redaktørers velsignelse.

Erling Borgen er selv såpass anstendig anlagt at han tar seg retten til å legge til tungt skyts for egen regning:

Det er et ekkelt gufs fra fortiden når Jon Hustad og Christian Tybring-Gjedde slår på trommene til forsvar for norsk kultur. Hustad mener at den norske kulturen blir «truga av innvandring». Tybring-Gjedde mener den økte innvandringen «risikerer å forvitre» vår kulturarv. Valgkampen har dermed startet. Hustad og Tybring-Gjedde har full rett til å slåss for en ny lov som skal nekte muslimer adgang til riket. Slike grep har jo vært gjennomført tidligere i vårt samfunn.

Nå tenker du kanskje at de onde herrer faktisk har tatt til orde for en ny jødeparagraf, rettet mot muslimer? Ikke akkurat. Det har nemlig anstendighetens forkjemper funnet på helt av seg selv. Så på jordet er Borgens påstand at selv Dagsavisen så seg nødt til å presisere at så ikke er tilfelle. Men hvis ikke Hustad og Tybring-Gjedde har sagt eller skrevet noe slikt, hvorfor hevder da Borgen at de gjør det? Ikke fordi han har en lurvete moral som tilsier at det er akseptabelt å lyve om sine meningsmotstandere, må du tro; bare for å påpeke – i all anstendighet, selvsagt – deres soleklare rett til å sloss for en slik lov hvis de skulle ha lyst til det:

Jeg understreker at jeg verken i min spalte eller i andre sammenhenger har påstått, skrevet eller ment at Hustad og Tybring-Gjedde har tatt til orde for en lov som skal nekte muslimer adgang til Norge. Jeg mente bare å uttrykke at de har full rett til å slåss for en slik lov, om de skulle ønske det. Og som teksten viser, la jeg til: «Slike grep har jo vært gjennomført tidligere i vårt samfunn.

Nå er det vel en stund siden Erling Borgen og Dagsavisens gjennomslagskraft forsvant, men sannelig er det godt å vite at Borgen likevel er klar til å påpeke folks rettigheter for oss.

Verre er det med Aftenposten og debattredaktør Knut Åmås, som beærer oss med nok en intetsigende skolestil fra Mohammad Usman Rana og det endelige bevis på at norsk skole er så dårlig at den ikke en gang klarer å lære folk å lese. Informasjonsleder i Misjonssambandet Espen Ottosen innrømmer at han ikke er noen ekspert på pakistansk kultur, men glemmer å nevne at han heller ikke er rare eksperten hva gjelder å gjengi og dermed besvare sine meningsmotstandere på korrekt vis.

– Vi bør ikke påstå at alt det typisk norske er vidunderlig, skriver Ottosen fromt. Da gjelder det nok bare å finne den eller de som har påstått noe slikt, for adressatene for Ottosens velmente råd, Jon Hustad og Christian Tybring-Gjedde, er det i hvert fall ikke.

Deretter griper Aftenposten og Åmås etter storslegga og klinker til med Runar Døvings kaotiske følelsesliv. Professor og sosialantropolog Døving er en moden og anstendig mann og vemmes følgelig over teite Hustads fysikk såvel som meninger. Og ifølge Åmås` standard hører naturligvis drømmene til en mann i åpenbar affekt hjemme i landets mest fornemme debattspalte:

På min andre side, mot nord, sitter Jon Hustad med stivt blikk og mutt mine. Jeg blir tvunget til å se hans vei. Jeg forsøker å vende blikket tilbake til min borddame, men klarerer ikke. Nå står den sutrende fråden ut av kjeften på ham, så jeg må holde hendene over maten. Han skriker om muslimer: «Bevar kulturen, bevar pietismen, arbeidsmoralen frå dei kriminelle framande! 50 pakistanske drosjesjåførar seier alt om pakistansk kultur, din naive, snillistiske, pk-skravleklasse halalrelativist.» De grå massene bak ham går i hanemarsj. Nakken min er låst. Jeg prøver å si noe om Fredrik Barths grenser, om den fremmede som kulturelt speil, men høyttaleren overkjører: «Det er berre eg som forstår Barth!»

Resten rabler videre i omtrent samme stil.

Neste gang Døving ønsker å gi kongeriket innsikt i hans drømmer og følelser kunne han kanskje overgå seg selv ved å gjøre et nummer av at Hustad f.eks. bruker briller? Brilleslange er jo et hardtslående og injurerende skjellsord i skolegården, har jeg hørt. Dummenteitenstyggen fungerer sikkert bra det også.

Man kan i grunn begynne å lure på hva som forgår blant landets sosialantropologer og om de i det hele tatt er egnet til å forstå andre kulturer når de er så ubegripelig dårlige til å begå seg i sin egen? Sosialantropolog Døvings panikkanfall hva angår Jon Hustad er bare det siste utslaget, men vi har også vært ufrivillige vitner til sosialantropolog Sindre Bangstads gjentatte oppfordringer til offentlig anstendighet – samtidig som han selv opptrer med en uanstendighet av et slag det heldigvis er få forunt å inneha. Professor i sosialantropologi Thomas Hylland-Eriksen synes heller ikke at samfunnsdebatten er særlig anstendig for tiden og opplyser at han blir utskjelt og mottar trusler som følge av sin mangeårige deltagelse. Han synes naturlig nok at det mangler mye på sjarmen. Det er ikke vanskelig å være enig i det, og jeg har full forståelse og sympati for alle som opplever stempling, utskjelling og påfølgende trusler. Forståelsen og sympatien kommer desto enklere fordi folk som meg er vant til denslags – ikke sjelden som følge av nettopp disse menneskenes stempling og utskjelling. Hverken de eller vi driver i trussels- og nattlig telefonoppringningsbransjen, men det er det dessverre andre som gjør – både på høyre og venstre flanke.

Etter 22/7 er det ikke noen selskapslek lenger, sier Hylland-Eriksen. Nei, men for oss i mottagerenden av de anstendiges uanstendige hysteri har det da heller aldri vært det.

Nå vil nok mange tenke at folk som Christian Tybring-Gjedde, Jon Hustad eller vi har valgt det selv og derfor ikke fortjener bedre, men i så fall er det nærliggende å tenke det samme om de som nå rammes på motsatt fløy. I tillegg er det noen oppe i dette som ikke har valgt selv, for som de fleste andre mennesker i samfunnet har også vi med feil eller slemme meninger barn. Hvordan tror de påstått anstendige som nå går til massivt angrep – den ene mer personlig og usaklig enn den andre – på Jon Hustad og Christian Tybring-Gjedde at barna deres synes det er å se sin far hengt ut, uten grunn, i landets medier som nazist, fascist eller folkemorder in spe? Hvordan tror redaksjonen i VG det var for barna til redaktør Hans Rustad å se den groteske forsiden hvor de hang ut faren med bilde som medskyldig i 22/7 på bakgrunn av en forsvarsadvokats grunnløse påstander? Hvordan tror de anstendige at det er for min tenåringsdatter å møte beskyldninger om moren i skolegården – beskyldninger som er absurde, basert på selvutnevnte antirasister på pengejakts uttalelser i pressen? Ikke bedre enn det ville vært for deres egne barn å se sin far eller mor hengt ut som det verste svin i landets største medier. Tenker de anstendige og deres redaktører noen gang over problemstillinger som dette? Eller spiller det ingen rolle fordi de som er dømt uanstendige og deres avkom er fritt vilt?

Men hvor ubehagelig det enn er for de enkeltpersonene som blir utsatt for de anstendige og deres redaktørers angrep, så vitner dette mest av alt om voldsomt, men maktesløst raseri over et meningshegemoni som har forsvunnet og ikke har latt seg gjenopprette til tross for at det ikke har manglet på forsøk siden Anders Behring Breiviks forferdelige ugjerning. At det ikke lar seg gjøre er mest sannsynlig en konsekvens av de påstått anstendiges egen atferd, for få – om noen – setter pris på dobbeltmoral, spesielt ikke når den blir stilt så tydelig til skue som den nå gjør.

Det er fristende å sitere en kommentar fra Facebook:

På et vis er det lett i ettertid å se hva Jon Hustad har gjort. Dette er nesten som da Kolbein Sterke knuste gudehovet på Hundorp. Ut kom padder, ormer, mus, rotter og annet kryp.

Det gjorde det – og noe pent syn er det ikke. Og på første rad sitter hele Norge og ser det. Det er de anstendiges eget problem og det skyldes hverken Jon Hustad, Christian Tybring-Gjedde eller oss andre uanstendige brilleslanger.