Kommentar

Under juleavslutningen i en italiensk skole legges det ikke nødvendigvis ned særlig store anstrengelser for å tone ned disse greiene med Jesu fødsel. Et kvarter forsinket haster jeg inn i teatersalen i bydelens største skole, som de håpefulle frekventerer, men beroliges raskt av at forestillingen ikke er begynt, og at det fortsatt er sitteplasser igjen.

Vi hadde egentlig ikke tenkt å gå. Flyet til juleferiens Norge er noen timers biltur unna, og vi vil dra av gårde i god tid dagen før. En av de yngstes lærere får meg på andre tanker. «Nei nei, De kan ikke gå glipp av dette. Dere får heller kjøre om natten.»

Samtlige tretten alderstrinn er representert på skolen, og det er barneskolens andreklasse som har ansvaret for julespillet i år. Det er uvanlig, men så er det hverken en helt vanlig klasse eller en helt vanlig lærer. Mon tro om de kan klare å levere noe i nærheten av det nivået de større elevene viser? Fjeset på en og annen alvorstynget, kostymekledd seks- eller sjuåring titter av og til frem fra glippen mellom sceneteppets to halvdeler.

I nesten to måneder har de øvd på sin frie dramatisering av juleevangeliet. De har terpet på replikker, sanger og dansetrinn. To hjemmeværende mødre har sydd kostymer fra morgen til kveld. Klasseforstanderen sitter ved en miksepult ved foten av scenen — regissør, lydtekniker og sufflør på en gang. Portneren kjører den enkle lyssettingen fra galleriet.

Teppet går opp. En betlehemsk hverdagsscene kommer til syne med myldrende barn, et bakteppe av påmalte bygninger og orientalsk musikk, som etterhvert skifter til en velkjent julesang etterfulgt av en original og lattervekkende dialog mellom sladrende borgere. Hva er nå dette med det barnet? De tre vise menn med røde kapper og gylne kroner av papp dukker opp, og spør seg omkring for å ta rede på hvor den nyfødte befinner seg.

Scenen skifter og tre småpiker utkledd som stjerner kommer frem. Selve stjernene er montert på hodet, og gullfargede kapper med strålemønster nærer illusjonen om at det skinner av dem. Betlehemsstjernen står i midten og lytter til de to mindre nabostjernenes klager om at de ikke blir samme positive oppmerksomhet til del. Mot slutten av denne scenen er en av de små stjernene i ferd med å velte til den ene siden, og den stakkars piken støtter den med hånden inntil neste gruppe av småtasser tar over.

Jomfru Maria er kledd i hvitt og lyseblått, og bringer tankene hen både på statuer og malerier. Blikket til den unge skuespillerinnen er høytidelig. Man skulle nesten tro hun på forhånd hadde møtt engelen i egen person. Hyrder fra venstre og vise menn fra høyre kneler aktverdig som om de skulle fri til noen.

Det hele avsluttes med en sang om fredens og kjærlighetens budskap, samt et ønske om en sorgløs høytid til alle. Medelever, foreldre og slektninger applauderer, flere av dem med blanke øyne, de muslimske foreldrene til den albanske andreklassingen (med italianisert navn) inkludert — han er en av gjeterne denne kvelden. Tanken på at noen skulle ha bannlyst denne tradisjonen av hensyn til dem, er absurd. De ville selv ha vært de første til å protestere.

De kostymekledde skjønner at dette var en suksess. Etterpå går de rundt omkring både foran og bak scenen, sammensveiste og fornøyde. En av de litt beskjedne guttene fikk bra dreis på nesten alle replikkene sine. Om han hadde vært ti år eldre og hadde erobret den søteste jenta på skolen, kunne han ikke ha sett stoltere ut. Betlehemsstjerna har allerede faktene til en fiks ferdig ung dame.

«Det er ikke noe som inneholder flere pedagogiske øyeblikk av den magiske typen enn disse forberedelsene,» sier den stolte regissøren da jeg går for å gratulere henne med resultatet. Alle timene med pugging av tekster og terping på bevegelser har båret en frukt som er mye større enn selve forestillingen. For en stakket stund har de gitt en stor forsamling følelsen av samhold og identitet. Med en genuin fortelling. At noen ville ha forlatt salen i like godt humør etter en nøytral forestilling, virker som den aller fjerneste muligheten i hele universet.