Sakset/Fra hofta

Flere velinformerte kilder ser nå ut til å bekrefte at næringsminister Trond Giske muntlig lot nominasjonskomiteen i Telenor forstå at en venn og partifelle av ham måtte velges inn i selskapets styre. Giske selv har avvist at dette var et krav, men kildene sier at det ble oppfattet nettopp på denne måten. Da det er all grunn til å tro at Giske vet hvordan han blir oppfattet, kan det se det ut som om næringsministeren har villedet offentligheten. Mange har nok i det siste lurt litt på hva slags fyr han er, og trolig lurer de litt mindre nå — kanskje særlig fordi departementet hans også ser ut til å ha presset LO-lederen inn i styret for Kongsberg-gruppen, sågar med et ublu honorar.

Siden det er så moderne med femtiårsjubileer i disse dager — hva enten det er for The Beatles, Cuba-krisen, det annet Vatikan-konsil and whatnot — kan det kanskje passe å børste støvet av historien om hvordan en britisk statsråd på sitt helt særegne vis villedet offentligheten for nesten et halvt århundre siden, hvilke konsekvenser det fikk for ham, samt hvordan han gjenopprettet sitt ry og gikk ut av tiden som en respektert herre.

Da statsråd John Dennis Profumo — brigader og femte baron Profumo, og krigsminister i Harold Macmillans regjering — i 1960 innledet et seksuelt forhold til en modell og underholdningsartist ved navn Christine Keeler, var han uvitende om at hun også hadde en lignende relasjon til en attaché ved Sovjetunionens ambassade — vel og merke i den kaldeste delen av den kalde krigen, jfr. smørbrødlisten ovenfor.

Da dette ble offentlig kjent avstedkom det naturlig nok bekymringer for hvilke statshemmeligheter Profumo måtte ha avslørt i intimitetens hete, og hva som eventuelt kunne ha funnet veien videre til Sovjets ambassade. Ingenting tyder på at krigsministeren lekket opplysninger som kunne være til fare for rikets sikkerhet, men Profumo gjorde den generaltabben mange har gjort både før og etter ham, ved ikke straks å legge alle kortene på bordet. Han benektet altså forholdet til Keeler.

Siden ble han nødt til å innrømme at han hadde løyet, hvilket i Storbritannia på den tiden (1963) var ensbetydende med et farvel til den politiske karrieren.

Det er kanskje ikke alle som har hørt om Profumo-affæren som kjenner fortsettelsen. Profumo var velstående nok til ikke å trenge noen ny inntekt, og begynte å jobbe som frivillig ved Toynbee Hall, en veldedighetsstiftelse for fattige i bydelen Tower Hamlets i Øst-London. I begynnelsen vasket han faktisk toalettene. Hele førti år viet den tidligere statsråden til veldedig arbeid, men allerede i 1975 ble han av dronning Elizabeth II utnevnt til kommandør av den britiske imperieorden for sin innsats til da.

Profumos sidesprang var altså neppe noen sikkerhetsrisiko i seg selv, slik Giskes forsøk på utnevne sin venn som styremedlem i Telenor i seg selv ikke representerer en risiko for et kompetent og meritokratisk samfunn — selv om venneutnevnelser satt i system tilsammen gjør det.

Ikke desto mindre kan det se ut som Giskes forhold til sannheten ikke er svært forskjellig fra Profumos sådanne i 1963. Om han går av og begynner å vaske toalettene hos Frelsesarmeen og hjelper den på annet vis i en tolv års tid, vil han utvilsomt vinne stor allmenn anerkjennelse. Men om det er nok til å gjenopprette Arbeiderpartiets troverdighet som en demokratisk innstilt politisk bevegelse, er mer tvilsomt.