Kommentar

Det er absolutt ingen anmeldelse av en TV-serie jeg skal forsøke meg på her. Isteden vil jeg knytte noen kommentarer til en spesiell og nylig inntruffet politisk-økonomisk hendelse av en viss dramatisk verdi, en begivenhet som vi, de uvaskede masser, i de siste dagene fortjenstfullt er blitt informert om av journalister i NRK, Adresseavisen og andre medier. Det jeg tenker på er skandalen rundt utnevnelsen av Entras, Statsbyggs selvstendige eiendomsselskaps, nye administrerende direktør og fastsettelsen av hans lønn.

En herre i slutten av 30-årene, Rune Olsø, ble nylig valgt ut til jobben. Intet spesielt med det, kunne man tenke. Men så viste det seg at Olsø ble tilsatt på et styremøte der saken egentlig ikke sto på dagsordenen og med den minste mulige majoritet, fire mot tre stemmer. Mot stemte styrets leder og nestleder samt en til. Videre kom det for en dag at samme Olsø inntil helt nylig var en av Arbeiderpartiets mest sentrale tillitsmenn i Trondheim der han blant meget annet i nesten halve sitt liv har vært med i bystyret (snakker vi her om et genuint politisk vidunderbarn snarere enn en broiler? For 20-åringer flest bringer vel egentlig ikke med seg så mye av hverken erfaring eller innsikt som gjør dem fortjent til et slikt tillitsverv, heller ikke i trønderpolitikken?), har vært kommunalråd i mange år, og kanskje har han i den sammenheng innlagt seg betydelige fortjenester for dem som er i stand til å vurdere slikt. Sine politiske verv sa han for øvrig fra seg da utnevnelsen til Entra-toppsjef så ut til å være i orden, for «helt å kunne konsentrere seg om direktørjobben» som det så vakkert heter.

Og litt mer enn vanlig arbeidsinnsats ville kanskje ikke være av veien, sånn i sosialdemokratisk likhetsperspektiv, ettersom lønnen i den nye stillingen i følge journalistene skal være på 4 millioner i året. Som forsvar for lønnsfastsettelsen er det hevdet fra styrehold at rammen var «en million lavere enn for foregående administrerende direktør». Sånn er det altså fatt der i gården; godt å vite for sammenligningens skyld.

Alt dette skal videre sees på bakgrunn av at herr Olsø er en av Trond Giskes nærmeste venner. Det torde være kjent at Giske i kraft av sin nåværende stilling som næringsminister flere ganger på regjeringens og partiets vegne har gått hardt ut mot ublu lønninger blant næringslivstopper; senest i sommer tordnet han mot slikt og forlangte at de offentlige foretakene (Entra er helstatlig) skulle gå foran i å vise moderasjon.

Hvis Giske og andre store menn og kvinner i staten har sagt det, ja, da blir det vel slik? Eller skal vi våge å kaste fram den formastelige tanke at denslags uttalelser bare er skuebrød for folket, retoriske bein man slenger til menigmann med ujevne mellomrom for å stille misnøyen mens de økonomiske rød-grønne realitetene drives videre som vanlig, som «business as usual» for det stadig større antallet Ap-kadre som forlater politikken til fordel for fete kall innen næringslivet?

Det hører med til saken at de fire som utgjorde flertallet i Entra-styret (godtgjørelsen er 26 000 kroner per hode og møte for de menige medlemmene, også det greit å ha), var to representanter for de ansatte, en var ledende Ap-mann i Trøndelag mens den fjerde var en omgangsvenn av Olsø med betydelige egne næringsinteresser innen eiendomsutvikling i Trondheim. Slik håndhevet man den habilitetskonflikten, hvis man nå overhodet oppfattet det som noe problem (eller er det her man skal bruke ordet «utfordring» hvis man vil vise at man behersker innespråket?). Gode venner er godt å ha, som kjent, ikke minst i grenseflaten mellom det politiske og økonomiske Norge. Neppe var det mange som ble veldig forbauset over fremgangsmåten (jeg ble det iallfall ikke da jeg fikk vite om det), man har jo sett et og annet opp gjennom årene, men akkurat denne gangen ville det seg så vel eller ille at det tok «fyr i helvetet» som det heter på godt gatenorsk. Avisene begynte å skrive om saken og den ble slått stort opp i Dagsrevyen; absolutt ikke slikt man liker i implementeringsfasen etter at «noen har snakket sammen». Da måtte det naturligvis brannslukking til, med store vannkanoner rullet ut på dekk.

Skjønt ingen Giske viste seg, han er erklært inhabil i saken, så det falt på Stoltenberg selv å måtte tale for næringsministeren etter at man hadde fått områdd seg litt på partibakrommet. Hva sa statsministeren? Jo, at det selvfølgelig overhodet ikke var snakk om uryddighet eller uprofesjonelle vennetjenester til fordel for partikamerater i denne ansettelsessaken, ikke denne gangen heller. Styret bestemte, ferdig med det. Dessuten forsikret han om at Arbeiderpartiet var fast besluttet på å fortsette det viktige arbeidet mot utidige lønnsforskjeller mellom sjefer og arbeidere, altså mot galopperende direktørlønninger. Alt dette lirte han av seg med «straight face», midt i TV-kamera og -ruten.

Kommer de til å lykkes også denne gang? Vil folk tro dem? Kanskje vil de det, også fordi det gjør så vondt å innse at de man stolte på, beriker seg med fellesskapets penger mens fotfolket holdes for narr. Eller er det faktisk så – under over alle under og mot de fleste odds – at Stoltenberg og de andre (også nestleder Pedersen talte i klassiske ordelag om usolidariske direktører og gjorde seg riktig bøs) ikke taler mot bedre vitende, men tror på egen retorikk? Det spinndoktorene, medierådgiverne og partistrategene anbefaler som respons når enda en bølge av harme og følelse av urettferdighet går gjennom folket, tror de selv på det der de står og tålmodig svarer på journalistenes spørsmål?

Ikke vet jeg, jeg er jo ikke begunstiget med noe indre gyroskop som viser meg hvordan Arbeiderpartiets alternative habilitetskrav etterleves, og heller ikke med gudegitt evne til å skjelne sikkert mellom subjektivt sant og usant i andre menneskers tale. Men om man kan fornekte at ansettelsen i sin tid av Mæland som politidirektør hadde noe med personlig vennskap og partitilhørighet å gjøre, så kan man formodentlig forlede seg til å synes at fremgangsmåten også ved denne siste direktørtilsettelsen var ryddig og etter boka. Så får vi andre, vi som søkes ufarliggjort ved å stemples som konspirasjonsfikserte i blant, heller tennerskjærende si at dersom dette var prosedyre etter noen bok, så da etter partiboka og ingen annen.

Og lønningene skal jo være konkurransedyktige også i statseide selskap, som det heter seg, de skal hindre at norske toppledere velger å flytte ut i stedet for å bidra her hjemme. Jeg synes jeg ser det for en trøndersk partitopps vedkommende; det er litt av en dugnad de inviterer til. Viktigst er nok at vennskap og nettverk vedlikeholdes via de romslige lønnsslippene; vanlige folks stemmer trenger man tross alt bare hvert fjerde år, mens venners hjelp kan det være behov for langt hyppigere. Man vet aldri når nøden banker på døren.

Opposisjonspolitikerne har brukt ordvendinger som «kameraderi» og «farlig nært korrupsjon» om saken, og fremholdt at dette bare er det foreløpig siste i en lang rekke av eksempler på Arbeiderpartiets maktarrogante opptreden i det offentlige Norge. Vi som har levd en stund, nikker gjenkjennende, for vi har sett det flere ganger før under andre Ap-regjeringer. Det svir å få det gnidd inn enda en gang, men realitetene er som de er. Skal man være voksen, må man ta dem innover seg.

Vil Giske og de andre bli straffet av folket i valg denne gang? Jeg vet ikke, 11 måneder er en svært lang tid i politikken, og folks tåleevne og glemsel for slikt er nesten utrolig. Enhver får jo gjøre seg opp sin egen mening, naturligvis, men selv er jeg ikke lenger villig til å tro at de mange «episodene» bare er utslag av «uheldig» maktutøvelse. Vi har ikke med dumme mennesker å gjøre, men med slike som er vant til å ha makt. Det å befinne seg øverst i hierarkiet har gått dem i blodet. Er man det statsbærende partiet, så påvirker det rekrutteringen til egne rekker i retning av det man skulle kunne kalle «etisk fleksibilitet». Endelig er det også så at den som har makten, etter hvert blir villig til å strekke strikken lengre og lengre for å beholde posisjonene. Både seleksjon og induksjon virker altså til å etablere og forsterke adferdsmønsteret som preger den norske politiske eliten.

Om dette har det blitt sagt og skrevet meget, mye av det riktig innsiktsfullt. Enklest formulert finner man det i utsagnet «makt korrumperer». Det kan være gode grunner for ikke lenger å tabuisere bruken av k-ordet i norsk politikk.