Feature

I en bedre verden ville et muslimsk land være stolt over å ha en borger som Fazil Say, en produktiv komponist og særdeles habil pianist som har spilt sammen med blant andre The New York Philharmonic. Denne uken står han fremfor en domstol i Istanbul, tiltalt for blasfemi og krenkelse av islam.

Pianistens forbrytelse er angivelig en melding på hans Twitter-konto, hvor det ble tøyset med et bønnerop som kun varte i 22 sekunder. «Hva er det som haster sånn? Er det elskerinnen som venter, eller et glass raki?» (det siste et brennevin med smak av anis til forveksling likt det grekerne kaller ouzo — noe man ikke bør nevne hverken i grekeres eller tyrkeres nærvær).

Vitsen var ikke noe verre enn at den trolig ville ha fått Shoaib Sultan til å le dersom noen mot formodning skulle driste seg til en tilsvarende morsomhet i Norge, men påtalemyndigheten i Tyrkia fant det altså for godt å straffeforfølge den. Says forsvar er at den angjeldende meldingen egentlig ikke var hans egen, men bare en retweet som ble synlig på kontoen hans. Og med det slipper han kanskje unna en dom.

Om et slikt formalistisk forsvar duger er det vel og bra, og i fengsel havner han neppe uansett, gitt at strafferammen er av det slaget som i praksis normalt ikke resulterer i innesperring ved dom, men det betyr ikke at Say ikke er av det frittalende slaget. I en kommentar til beskrivelsene av paradiset i Koranen skal han visstnok ha sagt at det med sine elver av vin og tallrike ungpiker rede til en omgang i halmen, minnet mest om en krysning av en bar og et bordell.

At bemerkninger som denne kan såre en from muslim, er ikke uventet. En og annen from kristen kan kanskje også fortsatt såres av bemerkninger om at paradiset beskrevet i den kristne tradisjonen virker som et kjedelig sted, fritt for sex som det tilsynelatende er. Men at denslags fra en personlighet som kaster glans over landet skulle være nok til å ta ut tiltale i en inntil nylig overveiende sekulær stat som Tyrkia?

Heldigvis er det en rekke intellektuelle i landet som har tatt kraftig til motmæle mot prosessen, som noen sammenligner med Pussy Riot-saken i Russland. Ikke desto mindre oppfattes den som en ytterligere omdreining av islamiseringens skrue, noe Det muslimske brorskapet anbefaler at gjøres pent og forsiktig.

Say kan minne litt om den forlengst hedengangne poeten Omar Khayyam, som også hadde for vane å drive gjøn med muslimske autoriteter. Blant hans kvartiner finner man denne:

Jeg drikker vin og mine motstandere fra venstre og høyre
Sier: ”Drikk ikke vin, for den er troens fiende.”
Nå som jeg vet at vinen er troens fiende, ved Allah!
Vil jeg drikke fiendens blod, for det er tillatt.

I likhet med Say var også Khayyam uglesett blant sin tids islamske skriftlærde. Det er altså ikke noe nytt at det dukker opp fremragende personer — musikere, poeter, filosofer, matematikere — blant muslimer, ei heller at de samme blir herset med av autoriteter.