Kommentar

Hvor skal man gjøre av de 350.000 menneskene som forventes å flytte til Oslo og Akershus i tiden frem mot 2030? spurte Aftenposten nylig fire innsiktsfulle personer. Og det var i grunnen ikke noe galt i svarene avisen fikk. Man må ikke ødelegge fungerende bomiljøer, viktig med vel planlagt urbanisering, etc.

Men det var ingen av svarene som avviste spørsmålsstillingen. Det tas for gitt av virkeligheten må bli slik prognosene sier, og at det å forestille seg noe annet er som å ønske bort tidevannet. Ville det ikke ha vært mer interessant for leseren hvis en i panelet hadde besvart spørsmålet med noe i retning av «Warszawa og Mogadishu»?

Det var også underforstått at en slik menneskestrøm er noe man kan forberede seg på med perfekt planlegging. Hva om noen i panelet hadde svart at det, tingenes iboende treghet tatt i betraktning, bare er å glemme troen på at dette lar seg styre eller håndtere med overordnede planer på den nødvendige megaskala på så få år? At problemer vil oppstå flekkvis og forsøkes løst flekkvis, med alle komplikasjoner det innebærer?

Sånn sett kan man si at avisen på et vis fungerer terapeutisk for leseren. Først bedøves den lesende pasienten tilstrekkelig til at han aksepterer sin nye situasjon, deretter fylles han med håp om at dette nok kommer til å gå helt fint.

Gjør det?

La oss se litt nærmere på størrelsene det er snakk om. Oslo og Akershus har i øyeblikket noe over en million innbyggere. Befolkningsveksten som er forespeilet de neste atten årene, er altså i nærheten av svimlende tredve prosent. Det er halvannen prosent pr. år, eller femten promille, altså en menneskestrøm sju-åtte ganger kraftigere enn utvandringen fra Spania som avisen med den terapeutiske effekten kaller en «stri strøm».

Hvor mange av regionens innbyggere er det som ønsker en tredve prosents vekst i løpet av det tidsrommet det tar en nyfødt å bli myndig?

Ingenting tyder på annet enn at et overveldende flertall ikke hilser en slik utvikling velkommen. Det å binde regionen til globaliseringens mast gjennom internasjonale avtaler (EØS, Schengen, asylinstituttet) og slepphendt implementasjon av slike, er altså dypt antidemokratisk. Et brudd på selvbestemmelsesretten til folket som allerede bor i landet, en rett mange synes det er helt essensielt at f.eks. kurderne eller palestinerne oppnår.

Den gangen vi fortsatt trodde at migrasjonen skulle redde velferden, ville de tallene vi i dag forstår er vanvittige, ikke ha avstedkommet samme uro som i dag. Men nå vet vi bedre. Brochmann-utvalget har slått fast at innvandringen blir et tapsprosjekt med mindre menneskene som kommer til Norge har en økonomisk adferd som ikke er vesentlig mer negativ for de offentlige finanser enn de som bor der fra før.

Problemet er bare at denne betingelsen ikke er oppfylt.

Nest siste side i rapporten som oppsummerer SSB-forskningen som lå til grunn for Brochmann-rapporten, sier i klartekst at belastningen for de offentlige finanser vil beløpe seg til titalls milliarder pr. år utover i århundret dersom de ikke-vestlige innvandrernes etterkommere arver sine foreldres økonomiske adferd. Reallønnsnedgang kommer i tillegg. Det betyr jevnt over titusener av kroner mindre for hver enkelt. Men en slik gjennomsnittsbetraktning skjuler de økende forskjellene. For noen blir det enda tyngre, for andre betyr det større rikdom.

Denne innsikten har fått politikerne til å forstå at det går den veien høna sparker med mindre integrasjonsarbeidet lykkes. Ønsker, besvergelser og illusjoner i den retning er da også blitt stadig vanligere. Man er f.eks. fornøyd med at ganske mange etterkommere klarer å fullføre en skole som langt på vei er tømt for innhold og drevet av personer som ikke kan det de er ment å lære bort, og selv da må man lempe vidt forskjellige statistiske kategorier sammen for å lage en noenlunde presentabel pornoversjon av virkeligheten.

Men hvem kan egentlig tro på integrasjonens eventyr når befolkningen øker med tredve prosent — for det meste relativt ressurssterke utlendinger som for manges vedkommende blir kort tid i riket, og relativt ressurssvake ditto som kommer for å bli — i løpet av snaut to tiår?

Dessverre har ikke offentligheten tilgang til fersk statistikk på det området som mer enn noe annet kunne fortelle sannheten om integrasjonen, nemlig ekteskapets. Forskningen på integrasjon sier klart og tydelig at denne siste er proporsjonal med ekteskapene på tvers av etniske skillelinjer. Men de norske tallene for ekteskap på tvers av landbakgrunner er ikke blitt oppdatert på ti år. Vi vet dermed ikke om det er flere, say, irakere som gifter seg med nordmenn nå enn før. Vi vet heller ingenting om eritreeres tilbøyelighet til å gifte seg utenfor egne rekker.

La det med en gang være sagt at det ikke bare er innvandreres feil at de ikke blir integrert. Det hjelper ikke akkurat at en eritreisk familie blir mobbet bort fra Gudbrandsdalen — for en skam! — for deretter å flytte til Oslo. Men går ikke mobbingen begge veier? Vises det ikke like primitiv tribal adferd den andre veien når innvandrere har følelsen av at de «eier» territorium?

Manglende tall til tross, det er trolig bare å betrakte utviklingen i tid av statistikken over barn med minoritetsbakgrunn i skolene for å se hvor det bærer. Vi vet at integrasjonen blir de dårlige politiske bortforklaringenes arena, og vi vet at resultatet vil merkes negativt i såvel de offentlige som i de fleste private finanser.

Med mindre, selvsagt, befolkningen benytter de demokratiske virkemidler den er gitt for å sette foten ned. Første skritt er å våge å si høyt at man slett ikke ønsker en tredve prosents lokal befolkningsvekst velkommen.