Kommentar

Bjørn Sterk har levert to sterke søknader hvor han «nuller» seg selv. På minervanett.no, og på opendemocracy.net. I den første, som tar for seg høyreradikalisme, går han sterkt ut, for så å begynne en introspeksjon. Han kvalifiserer meningene han nettopp har servert, og til slutt er det ingenting tilbake.

Det minner litt om leken «så mye har jeg», hvor man kaster mynter eller sand i lufta og forsøker å fange det, og «så mye har jeg igjen» – litt forsvinner hver gang, og til slutt har man ingenting igjen.

Stærk må gjerne filosofere. Men temaet er ikke ufarlig, spesielt siden det omhandler Document.nos redaktør og den danske skribenten Helle Merete Brix. Brix var på et frilansseminar ved Hurdalsjøen der Øyvind Strømmen var en av foredragsholderne. Han omtalte da undertegnede som høyreradikal. Brix fant dette underlig, konfronterte Strømmen og skrev siden om det på rights.no.

Hvilket avfødte en kommentar fra undertegnede. Stærk har fått det for seg at vi har «avsky» for Strømmen. Det er en merkelig språkbruk.

Jeg pleier å skille mellom folk som har bakenforliggende motiver og de som diskuterer med åpent visir. Strømmen plasserer seg selv solid i første kategori. Hans karakteristikker og klassifiseringer bærer ikke preg av å være i god tro. Han ønsker å ramme. I et så alvorlig spørsmål som høyreradikalisme, post 22/7, er ikke det spøk.

Stærk later som om det er spøk, dvs. han påstår at Strømmen er etterrettelig og seriøs, og at det er mine øyne det er noe galt med. At det nærmest er synd på en som overreagerer.

Stærk om det. Jeg mener han ikke forstår politikk, og ikke forstår hvordan ord som høyreradikal og høyreekstremisme er blitt til en egen diskurs man kan fange folk med. Faktisk er det mye i denne ordbruken som minner om marxistisk klasseanalyse på 70-tallet. Stærk har selv abonnert på terminologien. Jeg gjør det ikke. Jeg mener den er farlig.

Folk ser ikke forskjell på høyreradikal og høyreekstrem. Stærk viser til at førstnevnte jobber innenfor demokratiet, mens de siste vil velte det utenfra. Det er en distinksjon som de færreste får med seg eller tror på. Det må heller ses som et forsøk på å skaffe seg selv legitimitet. Man  slår ikke alle i hartkorn med de verste. Men så er det likevel det man gjør, for det etableres en assosiasjonsrekke, en kontinuitet.

Stærk gir selv eksempler på det. Han siterer Cas Mudd som klassifiserer sammen partier og grupper som rommer store forskjeller, men som likevel hører inn under samme paraply. Ikke med ett ord nevner eller definerer Stærk de som klassifiserer. Hva er deres ståsted, hvilke motiver og ideologier har de? Ved ikke å gjøre dette mister Stærk troverdighet i manges øyne, for at det finnes slike motiver, har de fleste som investerer tid i debatten fått med seg. Ikke minst goodwill, stillinger og stipender er avhengig av at man abonnerer på denne diskursen. En fyr som Jupskås kan si vettuge ting i ett øyeblikk og i det neste lange ut på den mest grovkornede måte. Det er prisen man betaler.

Stærk åpner også sterkt, men får anfektelser, for jo lenger artikkelen varer, jo mer skriver han seg ut av sin egen story. Til slutt er det ingenting igjen. Det kan tyde på samvittighet eller forvirring. Jeg aner ikke.

En smakebit:

 

Begrepstømming

Og selv innenfor en bestemt politisk kontekst kan ord som «høyreradikal», «venstreradikal», «høyreekstremist» og «venstreekstremist» være mer forvirrende enn oppklarende.

Jeg vet hva «høyre» betyr i Norge i 2012, men «høyreekstrem» kan være så mangt. Det fungerer heller som et kodeord for «det som var høyre i en annen kontekst for 70 år siden».

Jeg lurer på om vi kanskje bør avskaffe disse ordene en gang for alle.

Når jeg bruker dem selv, er det ofte fordi jeg ikke har en klar forståelse av ideene jeg snakker om. Hva betyr det egentlig å snakke om venstreradikale i Norge i dag? Mener jeg sosialister, og finnes det egentlig noen av dem lenger? Jeg er sannelig ikke sikker. «Venstreradikal» blir en klisjé, et ord jeg kan bruke uten å tenke.

Og de gangene jeg vet hva jeg snakker om, og allikevel bruker slike ord, blir ikke forståelsen min formidlet til leseren. Hvis jeg tenker kontrajihadist, og skriver høyreradikal, eller tenker kommunist, og skriver venstreekstrem, så forsvinner viktig informasjon på veien. Jeg burde heller vært konkret, slik at jeg kan formidle det jeg vet.

Begrepstømming er et treffende ord. Stærk foretar noe av samme bevegelse i den andre søknaden: I opendemocracy.net latterliggjør han de som mener at det ble startet en heksejakt etter 22/7. Tvert om. De som har forsøkt noe slikt, blir ikke tatt alvorlig. Det er heksene som har profitert, mener Stærk. For det går an å si like mye kritisk i dag som for ett år siden, mener han.

Men så beskriver han et forsøk på guilt by association:

What really happened in Norway after the July 22 attacks was not a witch hunt, but something more subtle: an attempt by the traditional holders of the moral high ground to use slippery slope arguments and guilt by association to discredit moderate versions of Breivik’s ideas.

Hva er forskjellen på heksejakt og guilt by association? Når går det siste over i det første? Eller er det ikke noen berøringspunkter?

Det er noe merkelig blodfattig over Stærks observasjoner. Han spør ikke hvem det er som har hvilke meninger og hvor de sitter i samfunnet:

This has been met with only mixed success. It has been successful, in the sense that these arguments have been formulated, and are taken seriously by those who never liked immigration-skeptical ideas in the first place.

It has been unsuccessful in the sense that it has persuaded nobody else.

Begge artikler har gode poenger, men de svikter på fundamentale punkter.

Stærk svikter i vurderingen av forholdet mellom moderate og ekstreme. Han mener man må vokte seg for å tro at man kan lære noe om moderate ved å studere ekstreme. Det sier han etter å ha gått god for at Document.no passer til betegnelsen «høyreradikale»!

Using Breivik to analyse the immigration-critical Norwegian right is a bit like using Rote Armee Fraktion to analyse the European leftist movements of the 1970s, or using al-Qaeda to analyse Muslims. They are clearly part of the same ideasphere: you will find similarities. But there is a limit to how much you can learn about moderates by looking at extremists. And if you stop noticing the difference altogether, you yourself are well on your way to becoming an extremist.

Her toucher Stærk inn på noe viktig, men han skiller ikke snørr og barter. Det var betydelig sympati med RAF på europeisk venstreside. Det var en type passiv sympati, de var en del av «rørsla», de anvendte riktignok feilaktige metoder, de var villfarne. Men: Troen på at de ble drept av tyske myndigheter, grep hurtig om seg og deles til denne dag. Det var og er således en link mellom ekstrem venstreside og den aksepterte.

Hvis Stærk hadde hatt sans for denne konteksten, ville han ikke så lett avskrevet forbindelsen mellom Anders Behring Breivik og en antimuslimsk stemning i Europa. Det er et potensial for ekstremisme i dagens Europa som er langt bredere enn det venstresiden var på 70-tallet, og som folk som Jagland og Strømmen selv er fasilitatorer for. Det gir dem levebrød, men det er neppe sunt for resten av samfunnet.

Finnes europeiske høyreradikale?

Breivik and the Norwegian immigration debate

Les også

-
-
-
-

Les også