Kommentar

Kommunismen og andre totalitære ideologier og religioner har en forestilling om at ideer er smittsomme. De kan bekjempes som sykdommer.

Det er derfor illevarslende at presumptivt liberale låner ord fra medisinen for å beskrive politiske motstandere. På venstresiden har det vært en lang tradisjon. At sovjetsystemet benyttet psykiatrien som våpen, var ikke tilfeldig.

Over hele Europa sitter forskere og skal si noe om risikoen for hjemlig terrorisme eller ekstremisme, fra «våre egne».

De er vitenskapsaktivister. De skal fortelle det deres herrer ønsker å høre: at det finnes en fare for en ny europeisk fascisme. Høyt volum skal skremme folk til å holde seg i ro og ikke tenke selv.

Man kvier seg ikke for å si rett ut at man ikke kan stole på folket. Det er for mye grums.

Samtidig angriper man moderate, legitime krefter og lanserer dem som en bro mellom et ekstremt høyre og et sentrum. De normaliserer høyrepopulismen og gjør den stueren. De er mao. nyttige idioter, for å bruke Lenins uttrykk.

Men er ikke det et uttrykk for avmakt, hvis man ikke stoler på folket? Hvilken politikk kan vinne frem i et demokrati hvis man har som premiss at folket ikke er til å stole på?

Da gjenstår bare kontrolltiltak: meningskontroll, registrering, sosial brennmerking og utstøtelse.

At man legger premissene for en slik politikk, finnes det mange eksempler på i europeiske land, og Anders Behring Breivik virker som en katalysator for en slik politikk. Han viser hva som kan skje hvis det ikke settes inn kontrolltiltak. Politikk, dvs. overtalelse, har man gitt opp.

Annerledes kan en ikke lese Daniel Trillings kommentar til Matthew Goodwins rapport om risikoen for høyreekstrem vold i the Guardian: The far right’s armed fantasies.

Fordi faren for smitte fra høyrefløyen til sentrum er så stor, er det nå de moderate som må rammes. Trilling ser fiender over alt: UK Independence Party, «høyrepressa» og de konservative. Til sammen kidnapper de den offentlige debatten og gjør at oppmerksomheten vendes fra nedskjæringer til innvandring.

Resultatet er at de usunne holdningene vinner aksept og utbredelse.

Disse holdningene – at innvandringen har gått for langt, at flerkultur er mislykket – tjener som broer mellom mainstream-kulturen og mer ekstreme, mener Trilling. Det er samme tanker som gjenfinnes i norsk debatt.

Det må demmes opp.

Jeg glemmer ikke en ML-er som i en samtale forklarte hvorfor revisjonistene hadde kommet til makten i Sovjetunionen og ødelagt kommunismen.

– KGB kontrollerte alt som kom inn. En partifunksjonær hadde vært på besøk i Vesten og ville gjerne ha med seg litt pornografi hjem. Han ble stanset. Kanskje det bare var Playboy, men instinktet var riktig, det var ett blad for mye, sa den idealistiske revolusjonære.

Er det til å undres over at AKP (m-l) hurtig ble en sekt? Men tankene lever videre. De autoritære tankene. Et system som ikke stoler på sine egne borgere, vil utvikle seg i autoritær retning.

The greater danger remains where it always has done: in the elements of far-right propaganda that overlap with mainstream political sentiment. Few people in Britain would agree that race war is on its way, but how many would agree that immigration has gone «too far»; that multiculturalism has failed or that the west is locked in a «clash of civilisations» with Islam?

By his murderous actions in Norway last summer, Anders Breivik has become the new face of far-right terror. Yet he did not tear Norway’s society apart in the way that, say, the rhetoric of Geert Wilders threatens to do in Holland. There, his nonviolent Freedom party has been able to extract reactionary anti-Muslim concessions from the Dutch coalition government in return for support on economic policies. In France, the Front National’s Marine Le Pen has made halal meat a major issue in the presidential election, and encouraged Nicolas Sarkozy to compete with her furiously in the immigrant-bashing stakes.

In Britain, the BNP may have been smashed as an electoral force, but it is only a matter of time before its more competent activists regroup under a different name. Meanwhile, Ukip is on hand to offer anti-immigrant populism while the coalition government and their allies in the rightwing press have shown themselves willing to heap opprobrium on any target which helps deflect criticism of their austerity programme – immigrants who don’t speak English, the disabled, the unemployed, Muslims who «refuse» to integrate.

Trilling spør:

That tiny, violent hardcore of far-right supporters are never likely to change their views. The real question is: what about the rest of us?

Trilling har ingen svar, hvis det da ikke skulle være selvtekt. Det finnes også de på venstresiden og blant muslimer som ikke har problemer med slike løsninger.

Voldsbruk vil bare undergrave den offisielle moralismen enda mer.

Kommentaren er en bekjennelse til avmakt, for Trilling unngår det helt sentrale spørsmål i et demokrati: å ta andre mennesker på alvor. Det er selve punktet det demokratiske hjulet sviver rundt. Uten en slik forankring intet demokrati.

Trilling greier ikke ta folk på alvor som har meninger han ikke liker. Der ligger hunden begravet.

Han vil gjerne luke dem vekk. Men tiden for de store gartnere er over. De fikk herje i det 20. århundre.

Trillings kommentar er en beskrivelse av bankerott. Den oser av mistillit, den har det autoritære innebygd, og sluttresultatet kan bare bli avmakt, demoralisering. Innerst inne vet man at man har spilt fallitt.