Lesning av gamle bøker er ofte instruktivt fordi man oppdager at noen sannheter og dilemmaer er tidløse, men også fordi de avspeiler forhold ved tiden de er skrevet i som er radikalt endret i mellomtiden. Og det gjelder ikke bare de mest iøynefallende tingene, som teknologisk utvikling, men også hva man var opptatt av eller trodde på som viste seg å være feil.

Gamle TV-programmer, aviser eller nyheter i sin alminnelighet kan også gjøre den samme nytten innenfor et noe kortere historisk tidsvindu. 27. april 1988, da innvandrerbefolkningen i Norge var en femtedel av dagens, gikk det ut en NTB-melding med blant annet følgende innhold:

Det er klare indikasjoner på at det er lønnsomt for det norske samfunn å ta imot flyktninger og asylsøkere. Indikasjonene er så sterke at det må være naturlig at staten selv gjennomfører en grundig utredning av saken.

Dette er en av hovedkonklusjonene som trekkes i en rapport konsulentselskapene Ramm Kommunikasjon og Bygdø Kommunikasjon har utført for holdningskampanjen «Ja til et fargerikt fellesskap».

Hovedmannen bak utredningen, Hans Henrik Ramm, tidligere statssekretær i Olje- og energidepartementet, hevder at innvandring kan vise seg å bli en langt mer lønnsom investering enn for eksempel Gullfaks og Snorre.

Representanter for en rekke politiske partier ble presentert for rapporten onsdag. De sa seg enige i at staten må gjennomføre en grundig utredning av saken, men hadde det forbehold at samfunnsøkonomisk lønnsomhet ikke må bli det viktigste motivet til mottak av asylsøkere og flyktninger, men heller et viktig supplement til argumentasjonen.

– Det har aldri vært kampanjens hensikt å diskutere om innvandring er lønnsomt eller ikke, men etter at stadig flere motstandere av innvandring bruker argumentet «dette har vi ikke råd til», mente vi det var viktig å kunne slå denne argumentasjonen tilbake, sier kampanje-leder Lars B. Kvam.

Svakt dataunderlag

Hans Henrik Ramm påpeker at dataunderlaget i undersøkelsen er svakt fordi det er samlet inn svært lite data om innvandreres yrkesaktivitet. Derfor er undersøkelsen også kalt en indikasjonsundersøkelse.

Hovedelementet i analysen er en gjennomgang av hvordan man kan vente at den gruppen som ble innvilget asyl eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i 1986 vil påvirke statens, fylkenes og kommunenes inntekter og utgifter gjennom en 15-årsperiode. Det er søkt gjort anslag på kostnadene ved mottak pr. flyktning, flyktningenes forbruk av offentlige tjenester og ytelser og deres forventede innbetaling av skatter og avgifter. Det viser seg at kontantstrømmene for alle offentlige budsjetter over 15 år gir en reell internrente på 9 prosent. Dette er bedre enn statens krav på 7 prosent for lønnsomme investeringer.

– Gullfaks ligger på 7 prosent hvis oljeprisen ligger på 18 dollar fatet. Snorre kan vise seg mer lønnsomt enn innvandring, men kan også bli mye mindre lønnsomt, alt avhengig av oljeprisene. En tilsvarende risiko er det ikke ved innvandring, sier Ramm.

Riktignok innrømmet Ramm i sin tid at datagrunnlaget hans ikke var godt, men slo likevel fast at det var liten risiko knyttet til flyktninger og asylsøkere. Siden har dataene gitt ham urett, men noen forblir sterke i troen nesten uansett.

For mens de fleste nok har innsett at «investeringen» ikke var fullt så lønnsom som her antydet, mener mannen bak utredningen for et kvart århundre siden fortsatt at innvandringen kan være en løsning på de finansielle problemene staten står overfor.