Kommentar

Anders Behring Breiviks venner sto frem i retten igår. Det var ikke en gjeng tapere, men ressurssterke, kjekke mennesker.

Bare det i seg selv ga grunn til refleksjon. Normalt tillegger man disse en viss vekt. At deres beskrivelse av vennen lå et univers unna hans handlinger, øker forvirringen og rådvillheten. Den følelsen man har bygget opp i løpet av rettssaken av et menneske som ikke er riktig skrudd sammen, får et skudd for baugen.

Vennene ønsket ikke å møte ABB i retten, men de omtalte ham fortsatt som «Anders» og «min beste venn».

Retten henstilte om at de ikke måtte identifiseres, men det må være lov å nevne at en var jurist i det offentlige, en annen var overstyrmann. Det var mennesker som hadde klart seg godt i samfunnet.

Trolig kunne retten fått mer ut av vitnene hvis settingen hadde vært mer avslappet. Til tross for ABBs forbrytelser omtalte vennene ham i positive ordelag. Det hadde de ikke behøvd, de kunne distansert seg mer. Forventningen om en misfit var der, og negative karakteristikker. I stedet karakteriserte de ham som driftig, pertentlig, fokusert, med gjennomføringsvilje, pålitelig og på toppen av alt, sosial!

Et par av dem hadde arbeidet i callsenteret der ABB ble mellomleder, og de hadde bare godt å si om ham. ABB var noe sær, spesielt etter at han flyttet inn i kollektivet i Mariesgate og begynte å spille. Da han flyttet til leiligheten i Tiedemansgate i 2005, ble det mer arbeid og spill og mindre tid til venner. Men vennene slapp aldri taket, selv ikke da han forsvant inn i «tåkeheimen» og flyttet hjem til mor. De dro hjem til ham på hans bursdag, ringte på døren og ville vite hva som skjedde. Det var moren som åpnet, og hun kunne fortelle at Anders ikke ønsket besøk. Her kom bestevennen med en interessant betraktning: Mens alle vennene synes det var hull i hodet å flytte hjem til mor, oppfattet vennen at moren ikke hadde noe imot det. Tvertimot. Hun syntes å like at det var de to.

Bestevennen fortalte også at ABB ønsket kontakt med faren, men at faren avviste ham, slik han avviste ABBs halvsøsken. I politiavhør hadde vennen sagt at faren nok har spilt en vesentlig rolle i det som skjedde.

ABB hadde et lite sosialt comeback i 2010, og så sent som i april 2011 griller han med vennene. De merker ikke noe spesielt.

ABBs forfengelighet kom alle tilbake til. Ikke bare var han opptatt av håret, han pudret seg og var opptatt av klær, spesielle klær som han mente gjorde inntrykk. I det hele tatt var ABB opptatt av hvordan han fremsto og hvordan han ble oppfattet av omgivelsene.

Han fikk operert nesen som 18-åring. Han ville ha en mer arisk nese, hadde han sagt. Så kom det frem at han var lei av å høre av at han hadde «arabernese».

Men vennene holdt dette nede på jorden, de oppfattet ordet «arisk» som mer et utslag av forfengelighet enn ideologi. Om hans meninger sa en at ABB ikke sa noe som var mer ekstremt enn en drosjesjåfør.

Apropos drosjesjåfør: ABB leste i Koranen, og når de tok taxi hjem på natten, kunne han ofte innlate seg i diskusjon med sjåførene om islam, og de ble ofte positivt overrasket over at en nordmann hadde slike kunnskaper.

Homofili er blitt liggende i mørket. Flere av vennene lurte på om han kunne ha oppdaget en homofil legning og derfor trukket seg tilbake sosialt. ABB har selv skrevet i manifestet at dette var et rykte han satte ut for å få være i fred. Men det finnes også en annen mulighet: at han virkelig var homofil eller hadde en seksuell disposisjon som var vanskelig å forene med hans selvbilde.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også