Kommentar

Hans Petter Molands film Når boblene brister har et spennende utgangspunkt: bygda Vik i Sogn ble virvlet inn i de forlokkende strukturerte spareproduktene og da finanskrisen kom i 2008 satt de igjen med gjeld. Det vakte oppsikt selv i USA. Sommerfugleffekten er i globaliseringens tidsalder blitt til et hammerslag.

Hove kirke fra ca. 1170. foto: Nina Hjerpset-Østlie

Filmen begynner i vakre Vik, viser mennesker og natur, og en av Norges eldste kirker. Bygda ønsket seg helårsvei over Vika-fjellet, og ordføreren henvendte seg til den lokale sparebanken, som kontaktet Terra Securities som var del av Sparebank-gruppen. De hadde noen forslag …… satt sammen av banken med det imponerende navnet Citigroup. Investeringen skulle være sikker, med lav nedside. Vik investerte ti års kraftproduksjon.

Så kom 2008 og finanskrisen. Selv gigantene vaklet. «Terra-kommunene» ble et begrep. Vik var ikke alene. Kommunene satt igjen med bare gjeld, og måtte skjære det offentlige tilbudet til benet.

Vi møter ordføreren som ikke lenger er ordfører, men sitter tynget hjemme i sofaen. Vi forstår at det å leve videre med en slik record i et lokalsamfunn, er noe man ikke blir ferdig med.

I etterpåklokskapens klare lys fremsto rådmenn og ordførere som lettlurte og uansvarlige. Filmen vil finne ut om de var det, eller om kunne det skjedd hvem som helst?

Eks-ordfører og eks-økonomiansvarlig reiser til USA, tilbake der det hele startet, for å forstå.

Det er et glimrende opplegg. Fungerer det? Delvis.

Filmen forlater delvis sitt spor. Ved siden av å følge de to har den også tatt mål av seg til å forklare og undervise. Pedagogikken overskygger etter hvert de to sogningenes reise inn i det store utland.

Et knippe amerikanere og en brite kommenterer, på tett hold: flere, blant dem Michael Lewis forteller noe forferdelig, og det er filmens sentrale sannhet: boblen var ment å briste. De som konstruerte disse spareproduktene visste at de var råtne og at de en dag ville bryte sammen. Det er en så grensesprengende påstand at filmen burde fulgt dette sporet. Den burde blant annet hentet inn motforestillinger. Dessverre skjemmes norske bidrag av en side-advokatur. Hvis man har funnet noen rystende avsløringer, tåler man vel at de blir testet? I stedet fyller Molan og manusforfatter Petter Skavlan på med mennesker som bekrefter hvor ille det er.

Alle som har beskjeftiget seg med økonomi og finans vet at dette er uhyre kommpliserte interaksjoner, og spesielt i den åpningen av finansmarkedene som vi har vært vitne til de siste tyve år.

Filmen ville stått seg på å være mer nyansert. I stedet ble den til historien om the great rip off. Folk der nede på gulvet, på gaten, blir bevisst svindlet. Er det ikke da på tide med en revolusjon? Hvorfor er folk så tafatte? må konklusjonen bli.

Det er all grunn til å stille noen alvorlige spørsmål om årsak og virkning, og ikke minst – ansvar. Men filmen burde stanset opp og tenkt seg om, sammen med publikum, for at innsikt skulle synke inn.

I utgangspunktet er det god undervisning når Carlota Perez sitter på hytta til Erik S. Reinert og poengterer forskjellen på realøkonomi og fiannsøkonomi: de færreste er bevisst at dette er to felt, som tangerer hverandre, men ikke er identiske. Realøknomien handler om produksjon av varer og tjenester, finansøkonomien handler om lån, gjeld, renter, aksjer, overtakelse, emisjoner, og mer avanserte produkter, som futures, shortsalg, derivater. Finansøkonomien kan «spiral out of control», og har gjort det siden tidenes morgen. Men i en globalisert verden blir konsekvensene på et nivå vi ikke har sett før. Det var dette som rystet verden i 2008.

Var det virkelig slik at store finanshus og hedgefund kunne styrte verdensøkonomien ut i en krise?

Selskap som Goldman Sachs er en aktør på den internasjonale scenen. Det hjalp Hellas å skaffe seg lån før 2008: Hellas solgte fremtidige inntekter fra nasjonale lotterier, fra flyplassavgifter – på samme måte som Vik kommune. Det sies også at Goldman Sachs hjalp Hellas å skjule hvor store underskuddene i realiteten var.

Dessverre forfaller filmen til populisme når den hanker inn Stray Spetalen og lar en investor sitte og fortelle publikum at en svindler alltid kommer i pen dress og med et vinnende vesen. Det blir for enkelt. Gjør ikke alle det? Hvordan skiller man klinten fra hveten?

Det er et stort og komplisert spørsmål. Filmen ville tjent seg på å se med skråblikk på Norge, som nettopp har inngått en strategisk avtale med Putins Russland. Norge satser på tillit til Putin, på et tidspunkt hvor de fleste har funnet ut at man ikke kan stole på mannen.

Spørsmålet om tillit er bredt. Det som sies om de store finanshusene stemmer såvidt jeg vet langt på vei, men det er ikke hele historien. Hvis man skal tro filmen er USA korrupt, det er de store finanshusene som styrer og når de havner i krise dukker regjeringen opp med skattebetalernes penger. Også det hadde AID, Lehman Brothers, Merill Lynch, Citigroup, Chase, JP Morgan etc. regnet med. De har spekulert kynisk hele veien, er filmens budskap.

Men USA er så mye mer. Det er også et politisk system og et sivilt samfunn, som setter ikke bare økonomisk frihet, men også First Amendment – ytringsfrihet høyt, og trosfrihet. Det har et system av checks and balances. Det har et sterkt forsvar som opprettholder internasjonal lov og orden, som er et de facto FN. Ikke noe av dette nevner filmen. Seeren er derfor tilgitt hvis han etter filmen får følelsen av at systemet er råttent.

Igjen er det moralismen som er nordmenns akilleshæl.

Den funker ikke i dagens verden. Man kan ikke bruke den til noe. Den er uanvendelig.

Derfor oppfører norske kapitalister – og størst av dem er staten, enten som eier av ett av verdens største sovereign funds eller som eier av Statoil, – akkurat som gutta på Wall Street. Hva er forskjellen på de strukturerte spareproduktene DnB har pushet og Citigroup? Det er størrelsen.

DnB har lenge hatt som policy at lokale ansatte følger med på kundenes bevegelser. Så fort man får inn et betydelig beløp tar banken kontakt og tilbyr sine produkter. Det skjer gjennom et menneske kunden har et forhold til og kanskje kjenner, med det press det medfører. Hvordan skille på faglige råd og menneskelig tillit? Så viser det seg at produktene ikke var så gode som lovet. Gamle mennesker er overtalt til å investere arven etter sin mann feks. Hvordan føles det for den bankansatte å vite at man satte den gamles arv til barnebarna over styr? Det fortelles historier om bankansatte som har søkt seg vekk eller sluttet fordi de ble lei av maset om hele tiden å følge opp kundene og pushe produkter.

En bekjent har en sønn på 20 som ikke kan styre penger. Foreldrene gikk til banken og fikk ham til å underskrive et dokument hvor han frasier seg retten til mastercard student. Men han kan fortsatt ta ut penger via nettbank. Da foreldrene tar kontakt med banken for å fortelle at han er snart 10.000 kroner minus, er banken uinteressert. Man skulle tro de ville ha felles interesse av å sørge for at kunden ikke blir svartelistet og at de unngår tap. Men nei. De syntes det var foreldrenes problem.

Mentaliteten er den samme. Finansnæringen er amoralsk.

I Norge er vi blitt eksperter på å late som om «det gjelder ikke oss», og «vi er annerledes». Det finnes et annet ord for å beskrive opprettholdelsen av en slik tilstand, det er ikke uskyld, men hykleri.

Ikke noe av dette antyder filmen, og det gjør den ensidig.

Den har en helt annen side. Carlota Perez har en overgripende teori om at bobler og kriser inntrer i hver epoke med teknologisk/økonomisk gjennombrudd. Derfor spår hun at etter dagens krise kommer en ny gullalder.

Denne teorien og analysen skygger for filmens hovedbudskap, som er reell nok: de finansielle kreftene er sterke nok til å ødelegge verdensøkonomien. Skal de få lov til å opptre uregulert? Hvor kraftig skal de reguleres?

Slik vi ser krisen utfolde seg i Europa går det også på demokratiet løs. Det er tilliten til systemet som rokkes.

Hvis man skulle tro filmen er det finanshusenes skyld. Deres spekulasjon har satt igang skredet.

Men som man vet går årsakene mye dypere. Det er «alle» som har vært med på runddansen. Hvis velferdsstaten bryter sammen er det fordi den ikke lenger er bærekraftig. Det er blitt for mange gratispassasjerer. Inntekt og utgifter balanserer ikke.

Når filmen lar leder av det greske sosialistpartiet PASOK, George Papandreou, sitte og snakke om internasjonal finanskapital og spekulanter som herjer med nasjonenes fremtid, har Moland mistet grepet. Papandreou er intet offer, han er selv en spiller, som gamblet med Hellas’ fremtid ved å oppta stadig større lån og love gull og grønne skoger. Derfor falt oppslutningen til PASOK med 70 % ved siste valg.

Som Walter Russel Mead har sagt: hvorfor er ingen i EU-systemet blitt holdt ansvarlig for denne svindelen? Hvorfor har ingen forlangt at de stilles for retten?

Man griper seg i å tenke under filmen at hammeren ikke bare skulle rammet Vik i Sogn, men også de store finanshusene som spekulerte. De skulle fått lov å falle i den graven de grov. Too big too fail er en garanti som hindrer et fritt marked å fungere. Noen ganger skal man se «blod». Dette ville også tilfredsstilt demokratiets behov for å se ansvaret plassert der det hører hjemme. Slik kan man unngå at misnøyen og sinnet blir til en mistillit mot hele systemet.

Originaltittel: Når boblene brister
Regi: Hans Petter Moland
Medvirkende: Joseph Stiglitz, Michael Lewis, Carlota Perez, Sophus Reinert, Erik Reinert, Øystein Stray Spetalen, Georgios Papandreou
Manus: Petter Skavlan
Genre: Dokumentar
Nasjonalitet: Norge
Språk: Eng/Nor
Produsent: Odd Arvid Strømstad
Produksjonsselskap: Eyeworks Dinamo
Musikk: Ginge
Lengde: 1 t. 37 min.
Kinodistribusjon: Euforia Film
Produksjonsår: 2011
Kinopremiere: 23.03.2012
Aldersgrense: Tillatt for alle