Nytt

NRK og Aftenposten forteller i dag at et titalls senaborterte fostre hvert år overlever svangerskapsavbrudd ved norske sykehus, for siden simpelthen å legges til side for å dø. I opp til en time skal hjertet ha slått på enkelte av fostrene, som abortklagenemnden altså har gitt samtykke til å abortere så sent som i 22. uke.

Det er en nyhet som på samme tid er hjerteskjærende og opprørende.

Først og fremst fordi det er grusomt å tenke på at et lite, fullt utviklet menneske tilbringer sitt meget korte liv utenfor moren som et uelsket individ, etterlatt som om det var avfall, mens det kunne ha blitt reddet og adoptert bort til noen hvis høyeste ønske er et lite nurk å ta seg av.

Forferdelig er det også at noen er forpliktet til å ta den belastningen det er å forestå inngrepet og leve med bevisstheten om at de ikke griper inn for å redde et uskyldig og forsvarsløst lite liv som slukner langsomt, uten at man kan være sikker på at fosteret ikke lider — noe som må være i strid med alle naturlige barmhjertighetsinstinkter.

Og vanskelig er det å akseptere at ansvarlige menn og kvinner lar det skje.

Abort er et følsomt og vanskelig tema, men i de fleste tilfeller har man i det minste visshet om at fosteret ikke er kommet langt i utviklingen, og at døden inntreffer nokså raskt. Men sånn er det altså ikke i de beskrevne tilfellene. Det er skånselsløst og brutalt.

Av og til tar man seg i å lure på hvilken verdi vi gir et menneskeliv, f.eks. når samfunnet kan leve helt fint med å henvise skarer av personer til livslang uvirksomhet, til en neddopet og umyndiggjort tilværelse i eldrehjem eller til en altfor tidlig død av overdose.

Men dagens skrekkmelding fra helsevesenet gjør spørsmålet om hvor barmhjertigheten blir av, til et sjeldent påtrengende sådant.

 

Aftenposten: De har måttet legge nyfødte bort for å dø
NRK: Aborterte fostre levde i over en time før hjertet har sluttet å slå

 

Les også

-
-
-
-
-
-