Prokrustes var en røver i Attika som overfalt reisende og la dem på en seng. Var de for lange ble lemmene kappet av, var de for korte ble de strukket ut. Alle skulle passe inn i samme form.

Presset for å si de riktige tingene om flerkulturalisme og høyrepopulisme kan minne om en Prokrustesseng

Ved å slå moderate i hartkorn med ytterliggående kritikere håper massemediene og det politiske sentrum-venstre å bygge sterke nok hemninger til at debatten holder seg innenfor de riktige, les: trygge rammer.

Det skal være visse ting det ikke lenger er mulig å si. Det gir seg absurde utslag. NRKs Verdibørsen introduserte lørdagens sending med at «multikulturalisme er et honnørord for venstresiden og et skjellsord blant høyreekstreme». Venstreside mot høyreekstreme. Her viser man allerede hvem er som er the good guys and the bad guys. Hvem var det så som skulle opplyse om saken? Det var danske Jens Martin Eriksen, som Document.no har publisert flere artikler av. Åse Katrine Myrtveit hadde fulgt Eriksen på toget fra Hamar etter at han deltok på Rørosseminaret.

Men Eriksen har et nyansert syn på flerkultur, og kritiserer toleransen for gruppekultur som er muslimsk og intoleransen for egen, kristen kultur. Men Myrtveit, som oversatte fra dansk (!) kunne ikke helt ta dette inn over seg. Eriksens kritikk er subtil, Myrtveits er moralistisk og sort/hvitt.

En stor og alvorlig hendelse fremkaller et ønske om klare svar, synes NRK og mediene å mene. Da foretrekker man representanter for humanitære organisasjoner som leverer, og som har gjort identifikasjon av motstandere til en levevei. Men det gir noe helt annet enn en demokratisk prosess. Det gir utluking og utestengning.

NGO’er som Searchlight, Vepsen, Hoptnothate og Expo leverer analysene som underbygger grensemarkeringene. At disse grensene ikke nødvendigvis tilsvarer reelle konfliktlinjer, og/eller kanskje tilslører andre, bryr man seg mindre om, jfr. Aftenpostens og TV2s ukritiske formidling av Nick Lowles’ klassifisering av hatgrupper.

Mye av retorikken handler om klassifisering: veiing og måling av meninger. Det ligger ikke så veldig fjernt fra biologiske metaforer, slik Anne Holt plumpet ut med. Faktum er at når jeg griper siste nummer av Expo og leser om biologi og rase, blir jeg i tvil om teksten er skrevet av og om en rasist eller antirasist. Terminologien er den samme.

Det er et interessant og urovekkende fenomen: Vokabularet som er anti-, som skal beskrive og ta avstand fra alt man er mot, tipper over og blir noe av det man selv bekjemper. Slik har det politiske språket forfalt til en runddans, der jeg for min del ikke lenger orker å høre ord som konspirasjon og ekkokammer. Dette er i tråd med det som er særlig marxismen-leninismen og maoismens metode: Alt det man påstår at andre gjør, gjør man i enda høyere grad selv. Derfor råtner eller visner alt man tar i.

Innenfor denne krets hvor man veier og måler meninger, er det hele tiden noen som finnes å være for lett eller for kort. Meningskravet blir en Prokrustesseng.

Et annet karaktertrekk er ordmagien: Man tror man blir antirasist av å si de riktige ordene. Lenger har vi ikke kommet. Men alle som kan en smule historie og kjenner menneskehjertene vet at dette er en smal trøst, så enkelt er det ikke. Å likerette menneskene gjør dem ikke gode. Har vi ikke kommet lenger etter det 20. århundres katastrofale forsøk? Virkelig omsorg krever noe mer.