Kommentar

Onsdag 18. april var aktoratets dag. Inga Bejer Engh og Svein Holden demonstrerte at de behersket saken, og tiltalte husker ikke, og avslører seg enten han vil eller ikke.

Knights Templar krympet for hver time som gikk, og endte opp som noe som var inne i hodet på tiltalte. Forsvarer Geir Lippestad ville ha klienten til å si at han hadde overdrevet betydningen – vært «pompøs» som han sier – for å kunne komme i forhandlingsposisjon vis-a-vis politiet. Men heller ikke dette grep tiltalte, og det må ha gått inn på Lippestad. Han skal forsøke å redde tilregneligheten til en klient som ikke forstår hans strategi.

På en eller annen merkelig måte synes tiltalte å trives best med Bejer Engh og Holden, de er opponenter. Han vet hvor han har dem. Forsvareren derimot?

Aktoratet skrelte vekk mer og mer av tiltaltes story. Alle «ingen kommentarer» skulle liksom hindre at vital info kom ut, men ble mer et forsøk på å redde en drøm.

Breivik benyttet selv ordet, en drøm, og Manifestet var en måte å selge drømmen på. I det hele tatt er det mye som handler om salg. Knights Templar, ordinering, kompendier, er en måte å selge et budskap på.

Samtalen er ujevn, Bejer Engh går runde etter runde, og ofte får hun lite ut av tiltalte. Men plutselig glimter det til, og tiltalte sier ting så det søkker i en.

Han sa helt plutselig at han etter 22/7 ville bli heroisk, en martyr som andre militante nasjonalister ville se opp til.

Blant de oppsiktsvekkende ting som kom frem onsdag, var den klare beundringen for al Qaida. Breivik var innom det også tirsdag, og flere medier utelot det. Onsdag var det så fremtredende at det ikke lot seg overse.

Breivik sa at militante nasjonalister har vært noen puslete greier i Europa siden 1945. Patetisk var ordet han brukte. Marxistene var heller ikke mye å skryte av lenger. Bare jihadistene, bare al Qaida, hadde vist vei. Konservative revolusjonære måtte kopiere dem og deres metoder. De var verdens mest suksessfulle revolusjonære. Dette kom Breivik tilbake til flere ganger.

Det gir sagtens et perspektiv på en moderne innfødt terrorist at han åpent bekjenner beundring for al Qaida, at det er deres metoder han kopierer. Kan vi vente at flere vil tenke i slike baner? At det ikke er ideologien, men metodene som trekker?