Kommentar

Dagbladet forkynte i går for offentligheten at personer med tillitsverv i SOS Rasisme hadde infiltrert ledelsen i Norwegian Defence League (NDL), og at de samme var initiativtagere til at NDL skulle demonstrere ved Akershus Festning 9. april i fjor i den hensikt å selv kunne arrangere en stor motdemonstrasjon.

Redaksjonen hos nettstedet Vepsen, som om seg selv opplyser at det «driver gravende journalistikk om voldelige, rasistiske, totalitære eller hatefulle og antidemokratiske miljøer og grupper», hadde dagen før oppslaget i Dagbladet lagt ut essensielt den samme informasjonen på sine nettsider. Andre kilder synes også å bekrefte innholdets sannhetsgehalt. Det må etter alt å dømme tas for god fisk.

I den grad SOS Rasismes venstreekstremisme, militante adferd og svindel med offentlige midler ikke er nok, forteller denne siste opplysningen det man trenger å vite om organisasjonen. Om den rasismen man foregir å bekjempe ikke finnes, sørger man selv for å skaffe den til veie, med ekstra sløsing av allerede knappe politi- og overvåkningsressurser som resultat — ressurser som vi er smertelig klar over kunne ha vært bedre anvendt på andre måter.

Metoden er til forveksling lik mafiaens, som tar seg grovt betalt for å løse et sikkerhetsproblem den selv skaper. Men mafiaen later i det minste ikke som om den har edle beveggrunner.

Avsløringen reiser imidlertid flere spørsmål enn den besvarer, og implikasjonene av den er potensielt langt mer delikate enn den nye spikeren i en diskreditert, rettsforfulgt og ruinert organisasjons kiste.

En umiddelbar observasjon er at Vepsens artikkel er datert 10. mars og Dagbladets 11. mars, samt at Vepsen hevder den har sittet på informasjonen en stund. Det er en indikasjon på at opplysningene har sirkulert en tid, og at det bare var et tidsspørsmål før de ble offentliggjort. Vepsen har tilsynelatende hatt det travelt med å få den varme poteten ut av fanget.

Tatt i betraktning at Norge er et lite land hvis tjenestemenn, kronikører og meningsproduserende innbyggere er tett sammenvevd av bekjentskaper, er det grunn til å tro at flere andre også må ha visst, også blant dem som i embeds medfør eller av egen interesse har fulgt med på NDLs aktiviteter. Og de som har oppkastet seg til autoriteter på grupper som NDL, burde ha visst.

Vi har altså gjøre med skandaløse omstendigheter med relevans for politikken, samfunnsdebatten og den offentlige sikkerheten, og med en rekke personer som enten visste og burde ha sagt fra, eller som ikke visste, men burde ha visst. Altså inkompetanse eller umoral — to egenskaper som den stakkars allmennheten ustanselig ser utfolde seg blant sine mektige, velinformerte og toneangivende personer.

Det er mange som har et forklaringsproblem i dag, og de vet selv hvem de er. Omertaen vil ikke tjene dem vel, selv om en befriende konsekvens av permanent taushet riktignok ville være fravær av politisk aktivisme bygget på løgner.