Sakset/Fra hofta

Det er en kjent sak at det ”lekkes” informasjon til aviser og andre media i betydelig grad, også fra departementene og politiet. I de fleste tilfeller vet ikke allmennheten hvem eller hvor informasjonen kommer fra, og media holder munn om lekkasjeveiene under henvisning til kildevernet. Det er all grunn til å tro at informasjonsflyten skjer via mange kanaler og har ulike årsaker og motiver: Slurv, mulighet for innflytelse og begjær etter penger så vel som utsikt til andre motytelser spiller formodentlig alle inn fra tid til annen. Jeg har ingen grunn til å tro annet enn at politikernes og politiets egne stier er urene så det holder i mange saker; de bruker mediene på samme måte som mediene bruker dem.

Men noen ganger gjør politiet et fremstøt for å få bukt med uhumskhetene. Således så de seg tydeligvis leie på lekkasjene til pressen i 22. juli-saken der de mente at en eller flere bistandsadvokater lekket sensitive opplysninger, og manipulerte derfor en del informasjon elektronisk på en måte som gjorde det mulig å følge den. Etter det Nettavisen fremholder ( HYPERLINK «http://www.na24.no/propaganda/article3334709.ece» http://www.na24.no/propaganda/article3334709.ece) gikk advokat Sigurd Klomsæt i fellen og ble identifisert som lekkasjekilde. Så vidt jeg har kunnet se, har de største avisene ikke skrevet om saken, i alle fall er den ikke slått stort opp med den samme indiskresjon som de ellers sjeldnere og sjeldnere viker tilbake for.

Hva skyldes dette? Muligheten for at avsløringen oppfattes som uinteressant, kan vi trygt avskrive, gitt all mengden av trivia de samme avisene har skrevet oppad vegge og nedad stolpe om Utøya-massakren. Trolig står vi overfor den kilne situasjon at avisene ikke ønsker å omtale sin egen kilde på samme måte som de ellers ville om de skulle tatt sitt samfunnsansvar alvorlig. Stort sett er det slik at ingen gransker granskerne slik heller ikke noen vokter vokterne.

I min barndom fikk jeg høre at ”heleren er like god som stjeleren”. Oversatt til avisverdenen skulle man kunne si at de som bringer videre stjålne, eller i alle fall ulovlige, opplysninger, er like ille som de som urettmessig lekket dem. Det burde være like selvsagt som at man ikke kjøper billig sprit eller elektronisk utstyr av privatpersoner i mørke bakgater, at man unnlater å benytte seg av opplysninger som åpenbart er på avveie. Visst kan det finnes unntak fra denne hovedregelen, jeg erkjenner det, som det også i helt sjeldne tilfeller kan være etisk rett å stjele eller lyve i den gode saks tjeneste, men slike situasjoner er av ikke-økonomisk natur og foreligger åpenbart ikke her.

Hvilke konsekvenser saken kommer til å få for advokat Klomsæt, om nå de foreliggende opplysningene er korrekte, vet jeg ikke og jeg kan heller ikke nok jus til å ha noen formening om det. Men at saken reduserer tilliten til Dagbladet, VG og de andre avisene ytterligere, er det liten tvil om. Jeg har respekt for prinsippet om beskyttelse av kilder, men i en del konkrete tilfeller glir prinsippet over i tiltak for å beskytte avisene selv. Akkurat dét er ingen vakker øvelse, særlig ikke fra en presse som viser slik iver i å henge ut andre.