Sakset/Fra hofta

I den grad noen trengte et eksempel på at Norge er et splittet land, kan man trygt si at tildragelsene i forbindelse med utdelingen av Spellemannsprisen leverer varene. Et folkelig band fra Vestfold vinner en pris, og frontfiguren drar i gledesrusen en vits på bekostning av prisutdelerens hudfarge, for straks å legge til at han «bare kødda». Publikum buer, adressen for den mindre vellykkede morsomheten blir fornærmet, og ytringens opphavsmann blir senere belønnet med en øl i hodet. Farsen blir komplett med oppvaskmøter og innvendinger mot bandets deltagelse i Melodi Grand Prix.

Som man så ofte har sett ved tidligere anledninger, var reaksjonen på den ubetenksomme replikken også denne gangen et adskillig større problem enn selve tåpeligheten. Noen tar jobben med den moralske nedsablingen som endel prester hadde for vane å gjøre med sine mindre eksemplariske sognebarn i Norge på 1700-tallet. Andre lar ølet erstatte spyttet fra egen munn som folk på samme tid lot regne over den som ble satt i gapestokken etter å ha gjort noe fanteri under messen. Forskjellen mellom de to settingene består i at kirken er erstattet med TV-en, og messen med en prisutdeling.

Den skarpeste skillelinjen gjennom det norske folket kan trekkes mellom dem som blir rasende over replikker av nevnte slag og dem som ikke gjør det, enten fordi de rent faktisk synes den er morsom, eller fordi de ikke synes den er noe å hisse seg opp over. Personene på hver sin side av streken kan rett og slett sies å tilhøre hver sin kultur — i seg selv en slags multikultur, om det ikke var for at det ordet allerede var reservert for multikulturen som ikke kan leve med kulturen som morer seg på dens bekostning. Og forskjellige kulturer har som kjent forskjellige tabuer. Hvilket naturligvis også resulterer i forskjellig humor. Det blir altså vanskelig for medlemmene av et splittet samfunn å ha det gøy sammen. Robert Putnam ville ikke ha blitt overrasket, det var en av konklusjonene i hans forskning på multietniske samfunn. Så da får man heller ha det gøy hver for seg.

Som sagt, så gjort. Det prisvinnende bandet dro på fest sammen med Ole Ivars, hvis vokalist Tore Halvorsen utvilsomt talte på manges vegne idet han sa «Moccamann»? Hva faen er gæli med det?». Og som vanlig er det ikke vanskelig å se at det også er by mot land det er tale om — en slags rød tråd i store deler av Norges historie, gjennom embetsstaten og til folkeavstemningene om EU. Men takket være utviklingshastigheten, som etterlater en følelse av at mye står på spill, er nok konflikten mer spisset nå, og hvordan den vil arte seg i denne runden ser ut til å bli århundrets store spørsmål.