Sakset/Fra hofta

Syrisk-norske Sara Azmeh Rasmussen holdt foredrag 3. november 2011 kl. 20.00 i Gjestestova, Molde. Arrangør var Med Israel for fred (MIFF), som i Molde og omegn har 350 medlemmer. Litt glissent på de fremste benkeradene, men ellers fullsatt sal.

I forkant av foredraget var Sara Azmeh Rasmussen intervjuet i Romsdals budstikke av Vera Henriksen Sæther den 2. november 2011 — “Oppgjøret koster enormt” . Her sier Sara Azmeh Rasmussen (forkortet SAR i den videre teksten): ”De synspunkter jeg har fremmet i denne debatten kommer ikke til orde andre steder enn i pro-israelske fora”. Videre skriver journalisten: “…og legger til at den røde tråd i hennes argumentasjon og engasjement er det samme etiske grunnsynet; vi trenger en mer human verden”.

Hun innledet foredraget med å si at det kostet emosjonelt å snakke om antisemittismen, og at det ikke var risikofritt. SAR ga uttrykk under spørrerunden for at hun ikke ville ha fått anledning til å fremføre foredraget i f.eks. Damaskus, og om hun hadde fremført det, så ville hun ha all grunn til å frykte for egen sikkerhet.

Det sier jo litt om hvor vi står i dag, at en med et humanistisk syn ikke får talerstol hvor som helst og at hun i enkelte kretser blir betraktet som en frafallen og en forræder, med den risiko det innebærer.

SAR tok frem Bernard Lewis sine to stereotyper av muslimen — den morderiske erobreren og den tolerante muslimen i islams gylde periode, og påpekte som Lewis at begge er feil. SAR kom med konkrete eksempler på hvorledes jøder og kristne også i den gylne perioden ble behandlet som underlegne og latterliggjort. Davidstjernen som nazistene gjenbrukte, er fra Midt-Østen.

Det politiske Norge avviser den ene stereotypen og omfavner den andre — den tolerante islam, hvilket ikke er noe godt utgangspunkt for en rasjonell og virkelighetsorientert tilnærming til Midt-Østen.

SAR mener fred er mulig i Midt-Østen, og at veien dit går via en demokratiseringsprosess, men det er langt frem. Valg er første skritt på veien, men valg gjør ikke et land demokratisk eller fredelig. De islamittiske kreftene ser ut til å vinne frem på kort sikt, men deres regime blir en mellomfase. Men i denne fasen er det fare for at de fører en politikk for å delegitimere Israel.

Antisemittismen er både en direkte trussel mot staten Israel og mot den indre demokratiseringsprosess i landene i Midt-Østen. Så lenge en nasjon kan bruke en annen nasjon eller gruppe som syndebukk for egne problemer, vil disse problemene ikke bli løst.

Resultatet av den “arabiske våren” er mørke utsikter for Israel de nærmeste årene — en økt isolasjon og økt fare for krig. Som eksempel nevnte hun Syrias president Assad, som i en samtale med Tyrkias utenriksminister var blitt spurt hva regimet gjør om det blir ytterligere presset av interne motstandere. Svaret var å sende hundretalls missiler mot Israel, og at Hizbollah gjorde det samme. Assad-regimet bruker mao. den ytre fiende — Israel — for å stabilisere det syriske regimet. Men dette svaret kunne ikke utelukkende sees på realpolitisk, men må også settes i en ideologisk og religiøs kontekst hvor hat mot jøder og staten Israel står sentralt. Denne antisemittismen fulgte med muslimene til Vesten/Europa og møtes her med europeiske antisemittistiske understrømninger. Men i Europa er man ikke opptatt av å snakke om jødehat og hat mot Israel når media omtaler den “arabiske våren”.

(Havald Østtveit har en studentkronikk i Dagens Næringsliv 4. november 2011 kalt “Faresignaler i Egypt” som peker i samme retning som det SAR sitt foredrag gjør.)

SAR gjennomgikk jødenes situasjon i den arabisk/muslimske verden for å forklare den religiøse og ideologiske konteksten for jødehatet. Hun startet med den første pogrom (det russiske ordet for ødeleggelse av jødisk liv og eiendom) — Medina-pogromen iverksatt av Muhammed, via Irak i 1941 (Farhoud-pogromen i Bagdad) til at jødene ble drevet ut av den arabiske verden (ca. 800.000 fordrevne).

Det er en vanlig tolkning i muslimske land at staten Israel ble opprettet pga. europeernes Holocaust. Men jødene flyttet til Israel fra den arabiske verden på grunn av behandlingen de fikk i disse landene — ikke fordi det var opprettet en stat. Det sterkt utbredte fiendskapet mot jødene ble deretter flyttet over på staten Israel.

Man kunne legge til at det er mye som tyder på at den arabiske tolkningen også har utbredelse i norske politiske miljøer.

Den arabiske antisemittismen ble av SAR delt inn i en klassisk muslimsk og en moderne. I den klassiske versjonen er islam en av tre monoteiske religioner i konkurranse med de to andre. Det var viktig å svekke jødene og fremstille jødedommen som en falsk religion i denne religiøse maktkampen.

Moderne jødehat blir fremstilt i politiske termer og legitimisert, og har som vesentlig trekk en politisk konspirasjon fra jødene og staten Israel side for å overta herredømmet i Midt-Østen. Holocaust har ikke skjedd, og jødene styrer USA. Kritikk av dette synet blir gjort illegitimt.

Klassisk religiøs antisemittisme og moderne politisk sådan smelter sammen i politisk islam — islamismen — og når Europa og resten av verden via migrasjon.

Islamistisk antisemittisme er farlig og var med allerede fra starten av Det muslimske brorskap. Islamittene politiserer det meste, og deres narrativ er at jødene og Vesten/USA vil ødelegge islam og invadere den islamske verden. Deres narrativ innebærer en kosmisk kamp hvor islams overlevelse står på spill.

Det er en fremstilling av en stor jødisk konspirasjon med historiske røtter, hvor Medina-jødene blir fremstilt som historisk og permanent forrædersk. Medina-pogromen blir forsvart med at jødene ville avskaffe islam og drepe profeten.

Antisemittismen blir spredt i et stort spekter av statskontrollerte media, TV, aviser, skolebøker mv. Antisemittismen er legitim, veldig vanskelig å sette spørsmålstegn med og ikke mulig å stå imot, ei heller å forsvare jøder. Bare jødene forsvinner fra Midt-Østen så blir alt bra, er en vanlig forestilling.

På spørsmål fra salen om forskjellen/likheter mellom europeisk og arabisk/muslimsk antisemittisme, svarte SAR at likhetene lå i slike forhold som konspirasjonsteorier, mens den store forskjellen var oppfattelsen av en eksistensiell trussel. I Europa var jøden ikke det, men mer en gruppe som ble sett på med skepsis og hvor det ble skapt fiendebilder og jøden dehumanisert, noe som la grunnlaget for det industrielle folkemordet. Mens jødene/Israel i den arabiske verden ble oppfattet som en eksistensiell trussel, og antisemittismen ble sett på som et forsvar mot denne trussel. Jøden blir manifestasjon av det onde og alt dens vesen.

Hun ble også spurt om hvorledes antisemittismen var i praksis da hun vokste opp i Syria. Hun ga da eksempler fra dagligtale som munnhell som inkluderer omtale av jøde på en konsekvent negativ måte, at det å bli omtalt som jøde var svært nedverdigende, samt hvor gjennomsyret skoleverk, herunder den militære opplæringen i skolen, var av antisemittismen.

Det å snakke om hvor gjennomsyret det syriske samfunn var av antisemittisme, og hennes egen rolle i den, var nok det som kostet mest, og som gjorde at det var utelatt fra selve foredraget. Det er nok ikke alle grupper som synes dette bør frem i lyset, og som betrakter henne som en som sviker sitt folk.

SAR var optimist og mente det var mulig å bygge demokrati i Midt-Østen, men at det ville ta lang tid og innebar både en siviliseringsprosess med å bygge sivile demokratiske  institusjoner, og en demokratiseringsprosess hvor menneskerettighetene må stå sentralt. En test på hvor reelt demokratiet var, ville være at også en jøde som enkeltmenneske hadde like rettigheter som øvrige i de muslimske samfunn.

For Document.no sine lesere har den inngrodde antisemittismen vært fremme i forskjellige artikler og kommentarer til artikler, slik at dette bør være kjent. Men det er neppe viden kjent i Norge. Slik sett er det svært fortjenestefullt at Sara Azmeh Rasmussen tar belastningen ved å reise rundt å holde slike foredrag. Hun er en god foredragsholder med en godt strukturert fremstilling og klare poenger.

Idet antisemittismen er så innvevd i de arabiske samfunnene, deler jeg SAR sin oppfatning av dette som et hinder for demokratiseringsprosessen. Araberne står overfor en formidabel oppgave som langt overgår de-nazifiseringsprosessen etter den andre verdenskrig. Her holder det ikke med å gå på personer, men på statsinstitusjoner, læreverk i skolen og media. Til syvende og sist så kommer man heller ikke utenom at islamske lærde må tolke Koranen på nytt, på en liberal måte som er i takt med dagens verden. Så lenge det står et påbud om å drepe jøder der, så vil noen tolke det bokstavelig. Det siste var SAR inne på i spørrerunden.

Hvorvidt de tiltak Thorbjørn Jagland foreslår som demokratiseringstiltak overfor land som Tunis vil bedre situasjonen, eller sementere antisemittismen ved at den gis europeisk legitimitet, er et åpent spørsmål. Det samme hvorvidt Jagland har forstått hvor innvevd antisemittismen er i arabiske samfunn. Uten en slik innsikt kan tiltak som er godt ment få helt andre konsekvenser enn de tilsiktede.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også