Sakset/Fra hofta

De som har lest hva jeg har skrevet de siste månedene, har kan hende fått et visst inntrykk av at jeg nærer mistillit til den sittende regjering hva gjelder deres evne til å ta hånd om Norges langsiktige strategiske interesser så vel som våre mer kortsiktige sikkerhetsbehov. De har helt rett. Det finnes godt om eksempler som fyrer opp under mistroen fra både fortid og nåtid, men la meg i kveld bare henlede oppmerksomheten på spørsmålet om hva våre stridende kvinner og menn i Afghanistan tillates å gjøre med fanger. De norske myndigheter har fått det for seg at slike kan bli utsatt for tortur om de overlates til den afghanske regjerings lovlige representanter (noe som sikkert er riktig), og har derfor besluttet at de må slippes fri igjen.

Dere leste riktig: Etter å være tilfangetatt av våre krigsmenn må fangene slippes fri igjen slik at deres menneskeretter ikke krenkes (http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10023162).

Jeg satte selv suppen i halsen da jeg leste dette. Kanskje er ikke Norge som stat i krig i Afghanistan, men vi har kvinner og menn som kriger der, det er utvilsomt. De dreper og blir drept. Noen ganger tar de til fange folk som har strebet dem etter livet, som kanskje til og med har drept deres kamerater. Skal slike menn slippes fri igjen så de kan skyte videre på oss og våre allierte? Er dette en syk spøk? Forsvarsministeren av alle må da vite at krig ikke er et teselskap, og at det er avgjørende at hun og resten av regjeringen gjør alt for å sette våre tropper i stand til å utføre sitt oppdrag på best mulig måte?

Kanskje kom beslutningen som resultat av politiske forhandlinger i regjeringen der SV vant fram, hva vet jeg, men dette unnskylder ikke Senterpartiet og særlig ikke det statsbærende partiet, Arbeiderpartiet. Setter de, gjennom forsvarsministeren, opp ”rules of engagement” som hindrer våre offiserer og soldater i å føre en så effektiv krig som mulig innen de begrensninger som internasjonal lov setter – og en slik fangeregel gjør nettopp det – så svikter de sin oppgave.

Mot denne bakgrunn var det befriende å lese flere erfarne offiserers saging ved anklene av forsvarsministerens fangebeslutning i dag (http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10023393). Faremo tvinger oss til å drepe, sier de, og konkluderer med at beslutningen går ut over sikkerheten til norske soldater. Akkurat dette er jo så åpenbart at man nesten ikke finner ord.

Jeg håper selvsagt at man fra politisk hold finner en måte å omgjøre beslutningen på som gir dem muligheten til å bevare en fasade av verdighet, for ellers gjør de det nok ikke. Våre styrkers sikkerhet er ikke det de tenker mest på, men derimot den politiske ”image” de ønsker Norge skal ha i bestemte internasjonale politiske fora. Det burde ikke være slik, men det er slik det er. Jeg håper også at de modige offiserer som tok bladet fra munnen i dagens VG-artikkel, ikke får alt for mye motbør i sine senere karrierer. Norge trenger menn med ryggrad, menn som våger å tale politikerne midt imot når de mener det er riktig. En takk til dem!

Les også

-
-
-
-
-
-