Frps stortingsrepresentant Bård Hoksrud har gjort noe dumt. Han har kjøpt sex i Riga. Men spørsmålet er om ikke TV 2s opptreden er verre.

Hoksrud har begått et svik mot kona og familien. Det hadde han måttet leve med selv om han ikke var blitt avslørt.

Men TV 2 har gjort noe som har større konsekvenser: De har skygget en kjent politiker til Riga med skjult kamera.

TV 2 hadde på forhånd fått vite at Hoksrud kanskje kom til å bryte norsk lov under besøket.

Hadde dette dreid seg om barn, hadde opinionen funnet metoden rettferdiggjort. Men et vanlig sexkjøp?

TV 2 skyter seg inn under at det er forbudt å kjøpe sex i utlandet. Hvem andre kommer TV 2 til å følge med skjult kamera? Hvilke andre får de tips om? Eller er det kombinasjonen av Frp-politiker og sextur som er uimotståelig?

NRKs Kyrre Nakkim og Elisabeth Skarsbø Moen i VG spør: Hva er det med Fremskrittspartiet?

Man kan snu spørsmålet rundt: Hva er det med journalister? Hvilken rett har de til å ødelegge mennesker, helt uskyldige?

Nakkim var raskt ute med å si at den journalistiske metoden var en annen sak som ikke skulle diskuteres her og nå.

Faktisk er den helt sentral. For spørsmålet er: Er kjøp av sex av en prostituert nok til å rettferdiggjøre at man ødelegger en familie?

Det er noe hyklersk over TV 2s opptreden, og journalistkolleger velger å tie om denne problemstillingen, vel vitende om at folk trolig ville sagt nei. Det er ikke moralsk forsvarlig å følge noen med skjult kamera for å dokumentere et regulært sex-kjøp.

Det hele blir usmakelig når politisk redaktør i TV 2 Stein Kåre Kristiansen dømmer og vurderer Hoksruds opptreden og følgene det må få.

– Det er et feilspor hvis Frp prøver å gjøre dette til en mediedebatt. Mediene gjør ikke noe forskjell på partiene og hadde ikke reagert noe annerledes hadde det dreid seg om et annet parti. Det viktigste nå er at saken står i fokus og partiet konsentrerer seg om å rydde opp. Frp må som alle andre holde seg til norsk lov, sier Kristiansen.

Det er ikke et feilspor å gjøre det til en mediedebatt, og Kristiansen er selv et eksempel på en journalist som burde hatt store problemer med å dømme Hoksrud.

Dette er ikke bare et journalistfaglig og politisk problem, det er også et etisk.

Går det aldri en grense for en journalist som gjør at han må si at «dette har jeg ikke samvittighet til»?

Historien om mengden som vil stene den prostituerte og Jesus som sier: Den som er uskyldig kan kaste den første sten, er konkret. Den handler om skyld.

Den som gir seg selv makt til å knuse andre mennesker, påtar seg et stort ansvar. Det er den letthet journalister gjør dette med, kombinert med mangel på selvkritikk og en kompakt kollegialitet, som gjør at folk ikke helt har sansen for standen. Den har ikke et spesielt godt rykte.

Kan det også være at denne skarpretter- og sadistiske strengen etter hvert tiltrekker seg en spesiell type mennesker? For hvem liker egentlig å ødelegge andre mennesker?

Dette aktualiserer noe Jens Bjørneboe var opptatt av: Hva slags mennesker er det som frivillig velger å bli dommere, hvis yrke består i å dømme andre mennesker?

Nå kan man applisere den samme forundringen overfor journalister: Hvem er det som frivillig velger et yrke hvor man forfølger andre, henger dem ut og knuser dem, uten nåde?

At yrkene har byttet plass sier mye om samfunnsutviklingen i Norge de siste tiår. Men det er en innsikt journalister ikke tar til seg.