Avtalen eurolandlederne inngikk torsdag, kan være en av de viktigste EU har utmyntet. Den innebærer at EU, i det minste sonen, blir en skatteunion. Dermed kan integrasjonistene ha vunnet en større seier enn de har våget å drømme om.

Peter Oborne spenner buen høyt i en kommentar i Daily Telegraph. Den er ikke konsistent i tankegangen, og veksler mellom katastrofe og redning.

Men han berører mange viktige perspektiver. Ikke minst dette: Hvis EU skal komme seg ut av krisen, må Brussel skaffe seg kontroll med budsjettene, dvs. skatteinngangen i medlemslandene. Man kan ikke tillate eller overlate opplåning til nasjonalstatene uten å ha kontroll med forholdet mellom lån og inntekter.

Brussel vil mao si: The buck stops here.

Brussel påtar seg ansvaret for medlemslandenes trygder og velferd, men da vil de ha kontroll med utgifter og inntekter. Det kalles en fiskalunion.

Hittil har vi hørt om en økonomisk union, hvilket EU er. Men da man innførte euroen, var det et stort sjansespill, for hvordan kunne euroen fungere uten en fiskalunion? Hellas viste at det er umulig.

Men krisen var et hell i uhellet, for den tvinger EU i retning en budsjett- og skatteunion.

Det var det som skjedde på torsdagens toppmøte, mener Osborne. Det er den veien eurosonelandene har slått inn på, og de andre vil måtte følge etter.

It is almost impossible to overestimate the importance of the decision which European leaders seemed last night to be reaching. By authorising a huge expansion in the bail-out fund that is propping up the EU’s peripheral members (largely in order to stop the contagion spreading to Italy and Spain), the eurozone has taken the decisive step to becoming a fiscal union. So long as the settlement is accepted by national parliaments, yesterday will come to be seen as the witching hour after which Europe will cease to be, except vestigially, a collection of nation states. It will have one economic government, one currency, one foreign policy. This integration will be so complete that taxpayers in the more prosperous countries will be expected to pay for the welfare systems and pension plans of failing EU states.

Det landet som først og fremst betaler, er Tyskland. Men Tyskland – og Frankrike – gir ikke penger og garantier uten å få noe igjen.

De vil derfor ha mekanismer som hindrer en gjentagelse. Og det eneste som kan forhindre det, er en skatte- og budsjettunion.

Men denne fordypningen rommer store indre motsetninger. Den ser bort fra at Middelhavslandene er de store taperne. De befinner seg i en gjeldssituasjon som gjør at de er lever på kreditorenes nåde, dvs. Brussels. De vil måtte skjære ned og mister kontrollen over skatter og budsjetter. De mister handlefriheten. Hvordan vil folk reagere på blandingen av nedskjæringer, innskrenkinger og tap av økonomisk frihet og suverenitet?

Det er spørsmål Brussel ikke er gode på.

It is conceivable that yesterday’s negotiations may indeed save the eurozone – but it is worth pausing to consider the consequences of European fiscal union. First, it will mean the economic destruction of most of the southern European countries. Indeed, this process is already far advanced. Thanks to their membership of the eurozone, peripheral countries such as Greece and Portugal – and to an increasing extent Spain and Italy – are undergoing a process of forcible deindustrialisation. Their economic sovereignty has been obliterated; they face a future as vassal states, their role reduced to the one enjoyed by the European colonies of the 19th and early 20th centuries. They will provide cheap labour, raw materials, agricultural produce and a ready market for the manufactured goods and services provided by the far more productive and efficient northern Europeans. Their political leaders will, like the hapless George Papandreou of Greece, lose all political legitimacy, becoming local representatives of distant powers who are forced to implement economic programmes from elsewhere in return for massive financial subventions.

Torsdagens møte kan bety at EU-fedrenes drøm om ett Europa går i oppfyllelse. Men resultatet kan bli noe annet enn de forestilte seg. Det skjer på ryggen til grekere, portugisere, irer, spaniere og italienere. Er det sannsynlig at de vil finne seg i det? Motsetningen mellom et produktivt Nord-Europa og Middelhavslandene er ikke ny. Hvis maktbalansen forrykkes til de grader, vil en fordypning, ett Europa, kunne bestå?

Den som virkelig står igjen som vinner, er Tyskland, mener Oborne. Han mener Tyskland er blitt en av verdens mest produktive og effektive industrinasjoner. Tyskland vinner langt mer i makt og avsetning for sine produkter enn det taper ved å dekke de andre landenes gjeld. Oborne snakker om realiseringen av et tysk imperium. Det er en britisk kuriositet å anlegge et slikt perspektiv.

Oborne er inne på noe viktigere når han snakker om de strukturelle ubalansene og sammenligner med 1929 og 1930.

Da finanskrisen inntraff i 2008, sa man at dette var en enestående hendelse som ikke ville kunne gjenta seg. Men nå er vi på vei inn i en ny, og den vil få en mye mer ødeleggende virkning enn 2008-krisen.

After the catastrophe of 2008, many believed and argued – as others did in 1929 – that it was a one-off event, which could readily be put right by the ingenuity of experts. The truth is sadly different. The aftermath of that financial debacle, like the economic downturn after 1929, falls into a special category. Most recessions are part of the normal, healthy functioning of any market economy – a good example is the downturn of the late 1980s. But in rare cases, they are far more sinister, because their underlying cause is a structural imbalance which cannot be solved by conventional means.

Such recessions, which tend to associated with catastrophic financial events, are dangerous because they herald a long period of economic dislocation and collapse. Their consequences stretch deep into the realm of politics and social life. Indeed, the 1929 crash sparked a decade of economic failure around much of the world, helping bring the Weimar Republic to its knees and easing the way for the rise of German fascism.

So we live in a very troubling period. The situation is very bad in the United States, where ratings agencies are threatening the once unimaginable step of downgrading Treasury bonds, and Congress is consumed by partisan wrangling over raising the nation’s debt limit. But it is desperate in Europe, because the situation has been exacerbated by a piece of economic dogma.

Hvis det er strukturell ubalanse, kan det føre til en mer omfattende krise, som Oborne sier. Det nytter ikke å si «too big to fail» hvis årsaken er strukturell. Da må det gjøres noe med strukturen. Oborne mener at euroen er en slik feilkonstruksjon slik den fremstår i dag.

Han mener at den er blitt et dogme. Euroen skal reddes for enhver pris. Den spiller noe av den samme rollen som gullstandarden hadde i 1929.

The faith of leading European politicians and bankers in monetary union, a system of financial government whose origins can be traced back to the set of temporary political circumstances in the immediate aftermath of the Second World War, and which was brought to bear without serious economic analysis, is essentially irrational. Indeed, in many ways, the euro bears comparison to the gold standard. Back in 1929, politicians and central bankers assumed that the convertibility of national currencies into gold (defined by the economist John Maynard Keynes as a “barbaric relic”) was a law of nature, like gravity. European politicians have developed the same superstitious attachment to the single currency. They are determined to persist with it, no matter what suffering it causes, or however brutal its economic and social consequences.

Det fantes ett svar på krisen: å gjøre EU til en superunion i form av en fiskalunion. Oborne mener det er det toppmøtet torsdag sa ja til. Det er en reell utvei, og en stor del av europeisk elite vil hilse den velkommen.

Men det skjer til en meget høy pris, ikke minst for de gjeldstyngede landene rundt Middelhavet. Anført av Tyskland skal de rike land i nord administrere en økonomi med velferd og sikkerhetsnett, men til prisen av Ordnung muss sein: ingen flere eksperimenter, ingen flere lånefester.

Norge tilhører «spekulantene» som har bidratt til krisen med sitt enorme oljefond. Vi vil også styre klar av det nye overformynderiet.

Det er lett å tute med ulvene og synge Brussels pris.

Men det er andre land som vil betale prisen, og det lar seg ikke ignorere. Finansiell stablitet blir betalt med demokratiet i de gjeldstyngede landene. Det var neppe det EU-fedrene drømte om.

The euro crisis will give Germany the empire it’s always dreamed of