Den norsk-franske presidentkandidaten for De Grønne, Eva Joly, har med sitt klønete forslag om å erstatte militærparader på Champs-Élysées med barnetog på Frankrikes nasjonaldag den 14. juli, oppnådd to helt andre virkninger: En massiv fransk avvisning av denne manglende forståelsen for at Frankrikes grandeur ikke i så rent liten grad bygger på landets tradisjonelle fravær av skrupler med å ty til våpen dersom det er viktig for landets interesser, og en oppfordring fra såvel Norge som Frankrike om å velge mellom sitt franske og sitt norske statsborgerskap.

Det må være lov å spørre seg hva i all verden hun tenkte på, og det er liten tvil om at hun, muligens feilaktig, vil bli oppfattet som om hun ikke forstår at relasjoner som involverer internasjonale stormakter — noe Frankrike tar sikte på å forbli — også kjennetegnes ved maktbruk, særlig i kritiske situasjoner som skaper historie. Er de norske røttene hennes fortsatt så sterke etter lang, lang tid i Frankrike at hun ikke kan identifisere seg med den stoltheten franskmenn føler over sin tildels ganske brutale historie? Den som har politiske ambisjoner i Frankrike kan ikke tillate at en slik tvil sniker seg inn, og et utspill som dette skaper derfor sterk tvil om kandidatens dømmekraft, en annen egenskap ledere for stormakter er nødt til å ha.

Politikken til side: Vel så interessant er det at Joly på denne måten har aktualisert at omverdenen gjerne vil vite av en person hvem vedkommende er, hvor han eller hun kommer fra, hvor de dypeste røttene sitter, og fremfor alt hvor den sterkeste lojaliteten befinner seg.

Ikke for det, snarere enn lojalitet til Norge som det stiger frem, er det kanskje heller tale om idealisering av en mytisk forestilling om Norge. Ved å ta til orde for å erstatte en militant fransk tradisjon med en uskyldig norsk, sier hun indirekte at den norske tradisjonen er bedre fordi den symboliserer ideen om en fredsnasjon som viser resten av verden vei til det idylliske globale samkvem.

Rent bortsett fra stilbruddet hun begår idet hun tar en forslitt frase fra rituell 17. mai-konversasjon og transplanterer den inn i fransk offentlig debatt: Hva slags boble er det hun lever i hvis hun ikke forstår at fredelige epoker har vært parenteser i historien, og fortsatt risikerer å bli det? Og har hun overhodet ikke merket at det er bittelitt aggresjon i luften i landet hvor hun stiller til valg som president?

Det interessante i denne sammenheng er neppe hennes eget doble statsborgerskap heller. Selv om Norge i prinsipp forbyr slike, kan det formelt sett likevel være helt i orden, gitt at det finnes velbegrunnede unntak i loven. Men det kan bidra til å gi fornyet oppmerksomhet omkring fenomenet som sådan, og bærer bud om at det finnes politisk interesse for å rydde opp i misbruk av statsborgerskap som bekvemmelighetsflagg.