Sakset/Fra hofta

Et kort, men sterkt innlegg fra en kvinne i Groruddalen, om en hendelse fra 16 år tilbake, en 17. mai da man skulle feire for første gang uten voksne.

Det falt en kommentar fra en somalisk gutt til en gambisk venninne, og den er blitt liggende i bakhodet på Ida Halvorsen Kemp og dukker frem igjen nå da Groruddalens fremtid reises:

– Hvorfor har du pyntet deg? Det er ikke din dag, hvis du tror det. Det er bare noe de sier. Du bør feire ditt lands nasjonaldag, ikke Norges.

Hva mente han? I dag er meningen litt tydeligere.

I klassen vår var alle annengenerasjons innflyttere i Groruddalen. Foreldrene våre hadde reist fra Stavanger, Røa, Italia, Gambia, Søndre Land og Somalia, til drabantbyen som klorte seg fast i dalsiden øst for byen, høyt over tungtrafikken som drønnet nede på E6.
Med en stor dose optimisme og tilsvarende liten anelse om hva som ventet dem, hadde foreldrene mine flyttet inn i rekkehuset nesten helt inne ved markagrensen. På skolen arrangerte vi alternative juleavslutninger og lærte at det ideelle var et fargerikt fellesskap. Ikke én gang ble det snakket om viktigheten av en felles kulturell plattform. Fokuset på toleranse var så stort at man gjorde alt for å unngå konfrontasjoner.

Denne anstrengelsen for å slippe ubehageligheter, gjør at ubehagelighetene blir enda større etter hvert som tiden går. Men hvem kan vite det som ung og uerfaren, når de voksne heller ikke vil vite av det?

Hvorfor har du pyntet deg?