Hans Rustad Den kjente økonomen Paul Krugman forsøker å slå politisk mynt på massakren i Tuscon lørdag. Høyresiden har skapt et klima at hat. Nå må de ta ansvar, skriver Krugman.
Dette forsøket på å legge massakren ved døren til Sarah Palin, Tea Party og TV-journalister som Glenn Beck, og Rush Limbaugh, provoserer artikulerte journalister og skribenter voldsomt. Krugman kan økonomi, men kan han politikk, eller er han her just another «hack»?
Krugman har tatt vekk muligheten for kommentarer, for han venter seg en «flame war».
Just yesterday, Ezra Klein remarked that opposition to health reform was getting scary. Actually, it’s been scary for quite a while, in a way that already reminded many of us of the climate that preceded the Oklahoma City bombing.
You know that Republicans will yell about the evils of partisanship whenever anyone tries to make a connection between the rhetoric of Beck, Limbaugh, etc. and the violence I fear we’re going to see in the months and years ahead. But violent acts are what happen when you create a climate of hate. And it’s long past time for the GOP’s leaders to take a stand against the hate-mongers.
Det er betenkelig å kommentere den politiske konteksten så tidlig. Var det et politisk klima som utløste Timothy McVeighs bombing av Albert Murray-bygningen i Oklahoma? Er det ikke farlig å lage en årsakskjede og si noen er ansvarlig for en så morderisk handling?
Det folk på høyresiden hører er et maktspråk fra de liberale: voldshandlinger legges alltid ved høyresidens dør, aldri de liberales.
Krugman påstår at man nå igjen har et hat-klima i USA, skapt av Palin mfl. Han skriver om Palins «crosshairs», at Gabby Giffords sto på Palins «skuddliste». Dette med crosshairs hørtes brutalt ut. Men så viser det seg å være et politisk kart over USAs delstater, og hvilke stater der konservative distrikt har valgt demokrater. Så «voldelig» er kartet.
Slike forsøk på å tilskrive noen hat for noe som er innenfor legitim politisk virksomhet, provoserer voldsomt. Særlig når det viser seg at demokratene har brukt akkurat samme type grafikk og budskap.
Det er helt ok for demokratene å låne ord og uttrykk fra populærkulturen, som «behind enemy lines», men hvis en republikaner gjør det er det hatefullt og aggressivt.
Slik gikk liberale og venstreorienterte i USA og Europa bananas over George W. Bush. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på retorikk som var fordomsfull og hatefull.
Nå er det de som sitter med makten, og da stemples de samme metodene som et bidrag til et hatefullt klima som kan føre til vold.
Det kalles dobbeltmoral, og det provoserer høyresiden, og ikke bare den, men en mye bredere høyreside, som Tea Party er uttrykk for, voldsomt.
Vi kjenner den samme retorikken fra Europa, fra det politisk korrekte Sverige, og fra Norge: Sverigedemokratene er uttrykk for hat. Alt som skjer av voldshandlinger kan føres tilbake til dem.
Det er et farlig spill. Folk forventer opplysninger, en viss objektivitet.
Krugman representerer den liberale elite som sitter på sin trygge gren, og gir seg til å fordele skyld og ansvar. Det faller aldri på hans egne. Alltid på den andre siden. Krugman vil have his cake and eat it too. Han vil både røre rundt i gryta og kaste skitt på motstanderne, samtidig som han beskylder dem for hatklima!
Samme dynamikk er sporbar i Europa. Forsøk på å si at det er budbæreren av dårlige nyheter som har skylda, at legitime reaksjoner på flerkulturelle problemer er uttrykk for hat.
Slik kan liberale med sin definisjonsmakt og sin innflytelse over mediene ha følelse av kontroll og høy moral. Men i virkeligheten skjerper de bare motsetningene og skaper virkelig hat. Det hatet som oppstår av sveket tillit, overfor folk som burde visst bedre, som har talerstolene, og mandatet, men velger å bruke det til å angripe den ene part.
Det utløser et raseri, et bestemt raseri mot liberale. Fordi de hevder å være bedre, fordi liberale skulle vært bedre.
Dermed ikke sagt at ikke Anne Coulter, Rush Limbaugh og Glenn Beck har begått overtramp. Men Krugmans forsøk på å legge skylden for Jared Lee Loughner på Palin og Tea Party er billig, og råpopulistisk. Det er et uttrykk for nettopp det Krugman hevder å kritisere.
Slik blir Krugman selv en del av problemet.
