Men blir det ikke en forferdelig uhyggestemning når det skjer sånt midt i Stockholm?

Jo, man blir jo oppskaket når det hender, men dette er vel strengt tatt ikke verre enn ting som er hendt i Italia, hvor du er. Skrev du ikke om han som ville sprenge seg selv i den militærleiren i Milano? Og så var det han som sprengte seg selv og bilen sin utenfor McDonalds. Var ikke det også i nærheten av Milano? De tok ingen andres liv, og det har ikke vært noen uhyggestemning å snakke om der i tiden som er gått siden det skjedde, eller hva?

Det har du rett i. Men italienerne er jo vant til litt av hvert, og mange husker fortsatt terrorismen på sytti- og åttitallet. I Sverige har det derimot vært fredelig i lang, lang tid. Og tenk på hvor mange ressurser som brukes på å holde det hele i sjakk.

Alle ting globaliseres i våre dager, og det gjelder terroren også. Men det er tross alt de færreste som lykkes. Både han her og de to i Milano var amatører, eller hva? Man må jo se på realitetene, og statistisk sett er det lite som tyder på at Sverige vil bli rammet av noen terrorbølge med mange dødsofre. Vi må jo ikke miste hodet heller. Så lenge etterretningen har oppsyn med de farlige miljøene, blir det bare en og annen ensom ulv som gjør sine forsøk.

Noen ville si at det er islamismens første krigshandling på svensk jord…

Men, snille deg, terrorisme er da ikke krig. Det er noen få forvirrede personers vanvittige handlinger.

Hvis terroristene har støtte i sin egen befolkning, ville man kanskje se det annerledes?

Jo, men vi er altså i Sverige, det er ikke sånn at han irakeren hadde noe historisk krav på Stockholm, og han blir knappest noen helt blant andre irakere her.

Men ganske sikkert blant dem som, uansett nasjonalitet, identifiserer seg med ummahen, tror du ikke?

Det er mulig, men den muslimske fundamentalismen er et fenomen som ikke vil vare evig. En dag kommer de vel på bedre tanker.

Hvordan klarer du å forholde deg så kjølig til dette? Her sprenger man seg i luften i din egen by, og så sier du at det kanskje blir bedre om tretti år…

Jeg kan ikke annet enn å forsøke å forholde meg til realitetene.

Men realitetene, i alle fall de aller nærmeste, er også noe vi selv dels er herre over, de formes jo som et resultat av våre egne intensjoner og handlinger.

Jeg er ikke så sikker på det. Verden er blitt så liten. Eller den er kommet så tett innpå oss, og det er ikke bare negativt heller. Det er ikke så mye annet vi kan gjøre enn å tilpasse oss situasjonen og gjøre det beste ut av den. Du er jo selv skeptisk til de ideelle visjonene, eller hva?

Hører ikke den fredelige sameksistensen mellom muslimer og svensker til disse ideelle visjonene?

Kanskje, men vi har ikke noe valg. Vi må tro på at det kan lykkes, og resultatet vil avhenge av at vi ikke mister motet. Hvis alle tror at det blir inflasjon, og forholder seg deretter, ja så blir det inflasjon.

—

(Fra en telefonsamtale, etter hukommelsen, med tillatelse.)