Sakset/Fra hofta

Politiet på plass i Vetlanda etter at flere ble knivstukket på åpen gate 3. mars 2021. Foto: Mikael Fritzon/TT News Agency via AP/NTB

Som Øivind Thuestad forbilledlig raskt påpekte, fikk Dagsrevyen-tittere onsdagskvelden den 3. mars plutselig og uventet illustrert tosidigheten ved den rådende migrasjonspolitikken i Europa, Norden og Norge. Virkeligheten slo direkte gjennom all politisk-medial staffasje: Midt under en omfattende gladreportasje om at første del av en gruppe på 50 syriske asylsøkere var ankommet Norge, viste en nyhetsrulletekst i skjermkanten at åtte personer var blitt skadet av en «skarp gjenstand» i Vetlanda, Småland, Sverige. Om gjerningsmannen – den skarpe gjenstanden handlet neppe på egen hånd, som skytevåpen heller ikke skyter av seg selv – ble intet skrevet. Morgenen etter sjekket jeg rutinemessig NRKs nyhetssider på nettet; der stod intet å lese om hendelsen i Vetlanda, selv om den kvelden før var beskrevet som «et mulig terrorangrep». På nettsteder med større interesse for slikt stoff enn det rikskringkastingen typisk legger for dagen, fant jeg imidlertid at det var en 22 år gammel afghaner, innvandret til Sverige i 2018, som hadde gått til angrep på intetanende offer rundt om i Vetlanda, visstnok med øks.

Det viste seg senere å ha vært «bare» sju offer, og våpenet var en lang kniv, ikke en øks, men intet av dette forandrer kjernen i saken, hverken dens realitet eller den mediale responsen. For hvilket inntrykk var det rapporteringen, eventuelt mangelen på samme, etterlot? Hva forteller eksempelet om balansen mellom fortielse og åpenhet i vårt samfunn; ligger det ikke muligens systematiske politisk-ideologiske vurderinger bak hvilken informasjon som løftes frem på forsider og skjermer, mens annet unngår – iallfall nesten – omtale?

Jeg tror de fleste som har levd en stund, har fått det klart for seg at økt åpenhet er blitt en rettesnor for hvordan livet må og skal leves i det nye Norge. Dette står i skarp motsetning til hvordan ting brukte å være i min barndom; da var fremdeles hovedstrategien at man skjulte pinlige problemer, både de man var uten ethvert ansvar for og slikt som hørte inn under kategorien selvforskyldt. Dagens åpenhet favner likevel langt fra hele spekteret av hva som potensielt er interessant, og det var nettopp denne selektiviteten mellom trangen til å skjule og avsløre jeg ville sette fokus på med den innledende historien. 

Åpenheten som absolutt samtidsideal gjelder først og fremst følelsesdelen av virkeligheten. Man ser forholdet illustrert på mange måter, men for de politisk-historisk interesserte vil jeg minne om at mens Gerhardsen var blitt «trett» tidlig på 50-tallet og derfor trådte tilbake fra statsministerposten for noen år, valgte hans statsministerkollega Bondevik et knapt halvt århundre senere å gjøre offentlig kjent at han led av depresjon og derfor ble sykmeldt. Tidene hadde forandret seg, og Bondeviks åpenhet, som høstet ham skryt nesten rund baut innen politikken så vel som fra et tilnærmet samlet pressekorps og publikum, bidrog utvilsomt til større ærlighet om og en avstigmatisering av denne typen helseplager. Tidligere samme tiår hadde Gro Harlem Brundtland opplevd varme og medfølelse da hun gikk ut offentlig med historien om sønnens selvmord, også dét en type tragedie som før ville blitt holdt skjult, men som nå kunne omtales uten at den offentlige personens verdighet og allmenne respekt ble skadelidende. 

I årene som er gått siden, har utviklingen i samme retning bare fortsatt; etter min mening kanskje stundom i unødig og uønsket grad, men dét er ikke noe viktig poeng i sammenhengen. Kjendisers og andre hel- og halvoffentlige personers følelsesliv – deres troskap og utroskap, helse og sykdommer – brettes ut i alle typer medier, og det er åpenbart at slikt vekker interesse. Selv synes jeg som sagt at dyneløftingen ofte går for langt, og jeg har betydelig sympati med de få politikere som nekter å delta i «hjemme hos»-reportasjer enten det er smil eller sorg det skal dveles ved, men åpenbart er jeg heller ikke på dette feltet på parti med tidsånden. Privatliv selger enten det er lykke eller ulykke som beskrives.

Skjønt viljen til å trenge inn under overflaten på innflytelsesrike mennesker, til å presentere også ubehagelige sider og detaljer ved saker og personer, gjøres ikke likt gjeldende på virkelighetens alle områder. Tvert imot aner man – og stundom vet vi – at hendelser vurderes i henhold til en underliggende mal eller verdiforståelse som definitivt ikke reflekterer noe likhetsideal. Å gå slik forskjellsbehandling etter i sømmene kan være avslørende for de oftest uuttalte politisk-psykologiske mekanismene som styrer samfunnet.

Tenk deg tilbake til saken fra Vetlanda nylig, og da spesielt til hvordan media forholdt seg til det som hadde skjedd. La oss gjennomføre et lite kontrafaktisk «hva hvis»-eksperiment for å sette forskjellsbehandlingen i relieff: Dersom det hadde vært en Staffan som gikk løs på sakesløse medmennesker, kanskje til og med slike med mørkt hår og brunlig hud for å gjøre kontrasten riktig grell og informativ, hvordan tror dere at svenske og norske medier da hadde reagert i sakens anledning? Gud bedre, man hadde ryddet forsiden og funnet frem de aller største skrifttypene, navnet på gjerningsmannen hadde sporenstreks blitt offentliggjort, og drevet ville i det hele tatt vært i god gang allerede før trykksverten var tørket: «Der ser dere rasismens konsekvenser! Han kom fra en flokk, og den flokken har dere skapt, høyreekstreme av alle typer!» Dette vet vi jo her til lands, senest gjennom erfaringene med drapsmennene Anders Behring Breivik og Philip Manshaus. Angående afghaneren i Vetlanda vet vi derimot at politiet allerede før døgnet var omme hadde kommet frem til at saken likevel ikke dreiet seg om terror, men «bare» sju ulike knivangrep mot offer det ikke fantes noen sikker forbindelse mellom. Om kort tid får vi formodentlig beskjed om at det hele var en «ensam dåres ogärning» – hvilket for øvrig slett ikke fortoner seg urimelig –, at det med andre ord lå et psykiatrisk motiv til grunn for handlingen. Alt dette kan meget vel være riktig, som sagt, galninger finnes innen alle etniske grupper, men jeg tviler altså sterkt på om man like raskt hadde kommet til samme konklusjon dersom rollene hadde vært motsatte, om en etnisk svensk hadde angrepet sakesløse innflyttere. Vi kan jo i sakens anledning minne hverandre om hvordan den første judisielle observasjonen av Behring Breivik kom til «feil resultat» og følgelig måtte omstøtes for at den rette politiske vinklingen på mannens mordraid skulle kunne bekreftes.

Alt dette er eksempler på hvordan balansen i samfunnet mellom åpenhet og fortielse i betydelig grad styres politisk; man fortier slikt som det er opportunt å fortie, men bretter ut de forhold, vel- og misgjerninger samt saksaspekter generelt som passer inn i fortellingen (det tradisjonelle ordet for det mer samtidshippe narrativet) man ønsker skal definere vår virkelighet. Mangt som skjer, ufarliggjøres ved hjelp av språket (kniv eller øks blir til «skarp gjenstand»; Maren og Louisa som ble drept i Nord-Afrika av en islamist, ble omtalt som å ha fått «skader på halsen»), mens andre ting gnis inn for å understreke hvilke politiske lærdommer som skal, , trekkes. Stundom blir informasjon til propaganda, og grenselandet mellom de to er ikke alltid lett å identifisere. Rent formelt kan man forsvare å kalle en kirkebrenner (Dombås kirke for rundt et år siden; et forsøk ble også gjort på å tenne på kirken på Sel) for «en lokal, ung mann fra Nord-Gudbrandsdal», men selvsagt begår man da en reell usannhet som åpenbart er politisk motivert. Gjerningsmannen var fra Somalia, ikke fra Norge, og omtalen av hans bakgrunn er til norsk presses evige skam. Man forvrengte, egentlig fortiet, sannheten, ofret den på flerkulturens alter, slik vanen er blitt her til lands for å støtte opp om den offisielle mangfoldsløgnen.

Større åpenhet i det offentlige liv har brakt mye godt med seg, derom hersker liten tvil. Hittil har imidlertid jaget etter å få vite alt, warts and all, først og fremst blitt gjort gjeldende på det emosjonelle planet, selv om det ikke er her betydningen av den pågående mediale mentalitets- og adferdsendringen er størst. Langt viktigere fremover blir at maktens kvinner og menn ikke lenger tillates å fortie konsekvensene av ført politikk, men må åpne opp om også skadevirkningene av beslutninger som fattes. Dette inkluderer åpenhet om den økte voldskriminalitet som følger i innvandringens spor, slik hendelsen i Vetlanda eksemplifiserer; hadde ikke afghaneren vært i Sverige, ville ikke de sju ofrene blitt knivstukket, så pass er uomtvistelig. 

De hadde kanskje vakre drømmer om hvor fint et mer mangfoldig samfunn ville bli, de endringsvillige politikerne, men virkeligheten ble annerledes. Også dette skal folket informeres om, for sannheten står over enhver kommunikasjonsstrategi.   

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her