Kommentar

I løpet av få dager har både Roma og London vært vitne til omfattende studentopptøyer, som til tross for massivt politioppbud har endt med vold og skadeverk. I begge tilfeller oppgir talsmenn for studentene at misnøyen som ligger til grunn for protesten skyldes at staten vil gi universitetene adgang til å øke studieavgiftene kraftig. Men dette oppløpet dreier seg om mer enn bare høyere avgifter.

Tilhengere av økningen i studieavgiftene anfører at det er trange tider, og at man således ikke kan forvente at privilegiet med billig eller gratis høyere utdannelse kan vedvare. Enkelte av dem peker dessuten på at lave avgifter i stor grad gjør universitetene til oppbevaringsplasser for ungdommer som egentlig ikke vet hva de vil med livene sine, slik at man ved å sette opp prisen tvinger de unge til å tenke igjennom og ta stilling til om de virkelig ønsker en utdannelse, og ikke bare lar dem gå på universitetet og slenge mens en del av regningen for deres lite motiverte studier belastes samfunnet, en luksus som man kunne koste på seg i bedre tider.

Motstandere av økningen fremholder derimot at pengene samfunnet bruker på å subsidiere de unges høyere utdannelse slett ikke er luksus, men derimot en viktig investering i befolkningens kompetanse som vil være av stor betydning for samfunnet i fremtiden, og at det nettopp er i trange tider man må prioritere kunnskapen som er en forutsetning for morgendagens høyst nødvendige forskning og økonomiske utvikling.

Det ville vært svært gledelig om det var mulig å si seg enig i de sistnevntes resonnement. Men det har dessverre en alvorlig hake: Universitetsstudiene er i dagens Europa ikke i nærheten av å bidra til den økonomiske utviklingen som antall studenter skulle tilsi. De gir i de fleste tilfeller ikke en god bakgrunn for å bidra i den formen for arbeidsliv som vil kunne finansiere morgendagens velferdsstater. En nyutdannet person er i de fleste tilfeller ubrukelig, og avhengig av flere måneder med bedriftsintern opplæring for å kunne gjøre en profitabel innsats, gitt at utdannelsens innhold overhodet gjør det mulig. Papirer fra en utdanningsinstitusjon er i beste fall bare et dokument som beviser at kandidaten besitter en intelligens som gjør at han eller hun kan forventes å lære seg det nødvendige på arbeidsplassen.

Hvordan har det oppstått et slikt misforhold mellom fruktene av utdannelsen og arbeidslivets behov?

Universitetet er en eldgammel institusjon som opprinnelig var forbeholdt embedsstanden og en intellektuell elite, og hvis viktigste hensikt var å stimulere til tenkning og refleksjon, egenskaper som i seg selv bare unntaksvis setter en i stand til å utøve noe yrke. Siden fikk man også mer yrkesrettede høyskoler med kortere studieforløp, men deres status og ettertraktethet forble lavere enn universitetets. Så da de fleste vesteuropeiske regjeringer valgte å kamuflere arbeidsløsheten som fulgte i kjølvannet av oljekrisen på 1970-tallet ved å sluse en større del av ungdomskullene gjennom høyere utdannelse, endte man opp med en yngre generasjon med teoretiske kunnskaper som arbeidsmarkedet bare unntaksvis trengte, for universitetene som ble pådyttet disse hordene av ungdommer som helst ville hatt jobb med en gang, kunne lite annet gjøre enn å gi dem undervisning i de samme disipliner som universitetene alltid hadde kultivert, riktignok på det lavere nivået som disse omstendighetene tvang frem.

I tiden etter 1980 var man så vitne til en ny økonomisk oppgang, som man nå i etterpåklokskapens lys ser var dels lånebasert og finansielt dopet, og de nyutdannedes forventninger om arbeid kunne langt på vei innfris ved å opprette offentlige stillinger. Slik fikk de et skrivebord og et materielt komfortabelt liv. Siden fikk denne generasjonen barn som i dag forventer å kunne gjenta sine foreldres livshistorie, og det er disse barna som i dag ødelegger eiendom og øver vold i Romas og Londons gater. Saken er nemlig den at veien deres foreldre gikk i de fleste tilfeller er stengt for dem selv, og det begynner de nok å ane, selv om foreldrene deres muligens ikke har fortalt dem at det venter adskillig tøffere tider, og kanskje skal aggresjonen tolkes i lys av frustrasjon over denne gryende erkjennelsen.

Sånn sett burde den oppvoksende generasjonen av europeere kanskje takke politikerne for at de gjør universitetet litt mindre attraktivt, for universitetet vil ikke være i stand til å gi alle sammen den fremtiden de drømmer om. Jo før den erkjennelsen glir inn, jo bedre. Realiteten er at deres velstand etter alt å dømme vil bli mindre enn deres foreldres. Mens foreldrene tilhørte en middelklasse som nå er i ferd med å bli kraftig redusert, vil de selv tilhøre arbeiderklassen – evt. den arbeidsfrie klassen hvis foreldrenes formue tillater det – med mindre de nedlegger betydelig innsats for å skape seg en fremtid (det oljesmurte Norge kan forbli et unntak).

De kunne ha fått hjelp til det dersom det hadde eksistert noe som fortjente betegnelsen utdanningspolitikk. Jeg kunne gitt et helt gratis tips: La universitetene igjen få lov til å bli universiteter, og innled snarest et samarbeid med næringslivet om en storstilt opprusting av de yrkesrettede delene av utdanningssektoren. Opptøyene markerer slutten på en epoke, en utdanningspolitikk kunne markere begynnelsen på en ny.