Hans Rustad Thomas Mann sa en gang at dannelse er det som blir igjen av det vi har lest og hørt. Det er essensen. Derfor er dannelse ikke et spørsmål om høyere utdanning og slett ikke om smak. Det er et resultat av det press og de forventninger samfunnet utsetter menneskene for. Det er hva mennesket gjør seg selv til.
I verden utenfor Europa er dette presset stort. Der blir dannelse en måte å gå oppreist gjennom livet på. Menneskene bevarer tradisjoner fordi de bærer, gir mennesket mening og næring.
I Vesten er dannelse blitt ensbetydende med smak. Svært få har dannelse i den gamle betydning: en indre finhet.
Men man kan merke den i utlandet, og blant utlendinger. Det er fordi de har større respekt for livets kamp. De har foretatt en stor reise hit, de vet at ting ikke er gratis. Heller ikke verdiene.
Marokkanske Hakima Dgadeg kommenterte onsdag kritikken av Walid al-Kubaisis film. Hun viser noe av denne «finhet». Det samme gjorde en av deltakerne i filmen, egyptiske Tarek Heggy. Man hører det på måten de snakker på: deres språk har flere lag.
Dgadeg forteller oss noe vi trenger å høre. Hun sier at den norske eliten kun oppfatter det den vil høre. Nå er den travelt opptatt med å bortforklare al-Kubaisis film, fordi den er for ubehagelig.
Dgadeg forteller at vi gjør det på vår egen risiko. Vi har sluppet løs noen krefter vi ikke forstår eller kjenner. Mennesker fra Midtøsten og Nord-Afrika vet hva disse står for. De har kjent dem på kroppen. De trenger bare høre noen ord for å merke faren.
Nordmenn later som ingenting. De tror det er en fortsettelse av diskusjonene i Studentersamfunnet på 70- og 80-tallet. Liksom de tror at dagens krig mot terror er en fortsettelse av Vietnam-krigen. De lever sine liv med blikket stivt festet i sladrespeilet.
En velfødd elite har råd til å holde seg med forskere, skribenter og poltikere som maler alle advarsler til støv. Latterliggjøring er en kjent sport. Thomas Hylland-Eriksen har tatt mange gull. Kari Vogt får en særlig utmerkelse. Men er de noe verdt? Kanskje for de som ønsker å sitte på den grønne gren i et fremtidig islamisert Norge. Men for de andre? Vanlige mennesker? De har ingen grunn til å glede seg over at deres skattepenger kastes bort.
Norge har et antall mennesker utenfra som vet hva islamisme er. De vet hva hijab på småjenter betyr. Foreningen av liberale muslimer, LIM, vet også det, derfor går de inn for forbud. Men norske politikere er så rause. At det er på andres bekostning vil vise seg.
Men da vil det være «for sent». Mennesker som Dgadeg vil ikke kunne heve sin røst. Hun er allerede forsiktig.
Er det mulig at norsk offentlighet er så isolert fra resten av verden at de ikke vet om islamistenes ambisjoner i Europa? Norske «eksperter» har uttalt seg. Jeg tviler ikke på at de er egnet til å forstå, eller har kjennskap til denne ideologien. I visse muslimske miljøer i Norge og Frankrike gjentas tanker av Al-Qaradawis islamisering av Europa. Dette skjønner vi godt.
Offentligheten og media valgte islamister som dialogpartnere i det norske samfunnet. Som muslimsk kvinne kan jeg ikke si mer enn dette, for jeg vil ikke risikere å miste min trygghet og mitt ry. Jeg er heller ikke naiv som de fleste «eksperter», som uttalte at moderate islamister ikke vil islamisere samfunnet. Jeg trenger ikke eksperter for å fortelle meg det. Den muslimske minoritet blir islamisert og går i en stadig mer religiøs retning.
Dette at islamistene og de politiske smaksdommernes virksomhet allerede har en pris for folk som kommer utenfra, og derfor er mer sårbare, er noe vi bør ta inn over oss. De på solsiden – nordmenn eller islamister – kjenner ingen ting. Vi har da ytringsfrihet?
Dette kalles hykleri, og det er allerede velutviklet.
Det er tankevekkende at en sympatisk muslim fra Marokko som sier hun ber fem ganger om dagen, har bedre virkelighetsforståelse enn store deler av den innfødte eliten. Det er viktig å strekke ut hånden og si: vi hører hva du sier Dgadeg, og vi er helt enig med deg. Vi er i samme båt.
