Gjesteskribent

Av Demosthenes

Comtessa pisker meg med beltet sitt. Etterpå tar hun meg med på bar. Vi går på Becker Eck, rett nedpå hjørnet. Hun drikker vin. Jeg drikker øl. Jeg er hennes beste kunde.

– Demos, sier hun, – Du skremmer meg.
– Du skremmer meg også.
– Nei… ikke sånn.

Hun legger hånda si oppå min. Ser meg inn i øynene. Viser meg at hun er oppriktig. Jeg tror på henne. Ikke fordi jeg har noen grunn til å tro at vårt forhold er noe annet enn profesjonelt, men fordi jeg lar henne piske meg. Hvis du ikke kan stole på den som straffer deg, hvem kan du stole på da?

– Det jeg mener er at du er annerledes enn de andre. Det er som om du er en annen rase, det er det som skremmer meg litt.
– Hva da?
– Jo, du ser… jeg har tre forskjellige typer kunder. De spenningssøkende, de syke og de oppriktige. De spenningssøkende vil bare ha en alternativ opplevelse. De syke kunne like gjerne gått på bar, de er ute etter å selvmedisinere seg. De oppriktige… de tror på sin egen underdanighet.
– Der har du meg.
– Nei.

Comtessa rister på hodet. Setter seg tilbake. Løfter vinglasset til leppene. Jeg ser et glimt av tungen hennes idet hun åpner munnen for å drikke. Det beveger seg i halsen hennes idet hun svelger. Så lener hun seg frem igjen.

– Til og med for de oppriktige så er jeg en ekstraordinær opplevelse. De kommer til meg fordi de er fetisjister. De er landdyr som søker lengre ut i vannet enn de andre. Men du… du kommer til meg som en fisk til vann.
– Ok. Jeg skjønner.
– Demos… du er min beste kunde. Og du er min venn. På en måte så er du faktisk det. Men jeg vil vite hvordan du fungerer. Jeg vil vite hvordan du har blitt til… hvilke mekanismer som har utformet deg… jeg vil vite…
– Du vil vite om det finnes et utappet marked for deg, der oppe i nord? Et sted med færre konkurrenter enn her i Berlin?
– Akkurat.

Comtessa ler. Det gjør godt høre henne le, å se ansiktet hennes åpne seg. Kroppen hennes er hard og veltrent, men hun er ikke vakker. Det er noe med ørene. Det er noe med nesen. Og for ørene og nesen sin skyld ble hun støtt ut, og hun fikk aldri danse foran borgerskapet slik hun ønsket, og en gang i mørket og kulden tok hun det beste valget hun kunne ta, og hvem er jeg til å dømme.

– Ok, ser her, jeg er fra Norge.
– Det sier meg ingenting.
– Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne.
– Fortell meg om heltene deres. Hvem er det dere ser opp til? Hvem er på tv?

Hun leker med glasset sitt mens hun ser på meg. Hun har øynene til en kvinne som har sett på for mange fjols. Jeg vil ikke være et fjols, og jeg føler meg ikke som et fjols når hun ydmyker meg til vanlig, men å snakke høyt om hvem Norges helter er? Blodet varmer mot kinnene mine idet jeg begynner å snakke.

– Nasjonalheltene våre er disse to marxist-leninistiske legene. Fosse og Gilbert.
– Marxist-leninister kan ikke være nasjonalhelter i et liberalt demokrati. De vil jo kaste hele nasjonen på dynga, jo!
– De er på tv hele tiden. De er i avisene. De vinner alle priser… hør, en av disse legene uttrykte forståelse etter 9/11. Ikke for amerikanernes reaksjoner, de fordømte han. Han uttrykte forståelse for at Al-Qaida hadde bombet amerikanerne. Den andre legen ble dolket under et Hamas-arrangement på Gaza. Han uttrykte forståelse for at han var blitt dolket, siden han med sitt vestlige utseende var en representant for vestlig maktarroganse.

Comtessa kniper sammen øynene. Undringen stråler ut av henne.

– Nasjonalheltene deres… synes at dere må straffes?
– Synes du det er rart? Kundene dine vil også straffes. Det er derfor jeg kommer til deg.
– Ja… men meg er det et spill… en mørk lek… dere kan vel ikke kåre landets helter på samme premisser som en domina?
– Det virker som om det er det vi gjør. Under karikaturstriden i 2006 var det en redaktør som skrev en sak om den. Han trykket karikaturtegningen. Den muslimske verdenen eksploderte i vrede. Utenriksministeren vår, Støre, identifiserte situasjonen som en med ”ekstremister på begge sider”. Dette var etter at Syrerne hadde brent ned ambassaden vår i Damaskus.
– Utenriksministeren deres synes at det er like ekstremt å trykke en tegning som å drepe ham som har trykket den?
– Det blir bedre. For å vise Syrerne at vi fremdeles er like gode venner, selv om de brente ned ambassaden vår, så sendte utenriksdepartementet vårt Håkon Gullvåg, vår beste kunstner, ned dit. Han stilte ut bilder som inspirerer til hat mot Israel.

Comtessa rister på hodet. Hun setter seg fremover i stolen og rynker brynene.

– Du prøver å få meg til å tro, sier hun sakte, – at den samme utenriksministeren som karakteriserte karikatur-striden i 2006 som en med ”ekstremister på begge sider” nå forsyner Syria… som har brent ned ambassaden deres… med anti-Israelske karikaturer, som de har nok av fra før? Han må være landets mest foraktede politiker!
– Tvert imot. Han er landets mest poulære.
– Herregud. Og dette aksepterer dere?
– Det ser slik ut.
– Hvordan?
– Vanskelig å si. Jeg kan ikke svare for noen annen enn meg selv.
– Vel?
– Se her, på barneskolen er alle lærerne kvinner. Så godt som. Min klasse var spesiell. Vi hadde en mannlig klasseforstander. Han var en hippie-snekker med skjegg.
– Hippie-snekkere med skjegg er mine beste kunder.
– Greit nok. Men han var ikke noe særlig til lærer. Han ga oss frie tøyler helt fra starten. Han sa at han ville gi oss friheten til å være oss selv, uten at han skulle detaljstyre oss.
– Dere ble sikkert en grei gjeng…
– Vi gikk helt av skaftet. Det var ingen rammer, ingen styring, ingen annen kontroll enn den vi skapte selv. Hver dag var som noe fra fluenes herre. Når vi ble for ustyrlige snudde læreren ryggen til. Han sa at det var slik han viste oss at han var lei seg. Han leste høyt fra en bok om en gutt som ble mobbet på skolen. Gutten fikk juling hver dag. En dag når gutten så sine plageånder, så la han seg ned på magen foran dem. Etter det lot de ham være i fred. Moralen i historien var at han ved å underkaste seg hadde demonstrert moralsk overlegenhet, og at det var i respekt for hans moralske overlegenhet at plageåndene hans lot ham være i fred.

Comtessa fører fingrene til tinningene. Masserer forsiktig.

– Jeg forstår ikke, sier hun. – Når du legger deg ned på magen foran en annen så er det i underkastelse… jeg får kundene mine til å gjøre det og de tenner på det fordi det er det de søker… men du lærte på skolen at det er slik du får mennesker til å respektere dine grenser? Ved å legge deg på magen foran dem? Dette visker jo ut skillet mellom kink og politikk!

– Hør, jeg vet ikke. Og jeg tror ikke på det selv. Og jeg vet ikke hva andre tror eller hva andre har lært, dette er bare mine erfaringer. Men i mitt liv så går det en direkte linje fra denne perverse moralen fra barneskolen, om å vise moralsk mot ved å legge seg på magen, til nasjonens utenrikspolitikk i dag. Hva andre nordmenn tror og vet, det vil jeg ikke spekulere i. Men hvis de ikke har lignende historier… hvis deres sinn ikke er bearbeidet på lignende vis… hvordan kan da Støre være landets mest populære politiker?

– Men Demos, dette er jo grusomt!

– En dag dro han med seg denne lille kvinnen. Vi så på henne. Hun så på oss. Læreren fortalte oss at hun var ekte amerikansk indianer. En Cherokee eller noe. Hun var gift med en nordmann. Hun fortalte at det største øyeblikket i hele barndommen hennes var når hun lå oppå den største bøllen i skolegården og gned det blodige ansiktet hans ned i grusen. Hun sa at når hun flyttet fra USA så ble hun advart om at nordmenn var de største rasistene på jorda, men at hun ikke hadde latt seg skremme, fordi hun visste at hun kunne slåss mot hvem som helst når som helst. Hun fortalte oss historie etter historie om hvordan den hvite mann hadde ødelagt for hennes folk. Hun fortalte historie etter historie om hvordan menn ødelegger for kvinner. Den ene historien var verre enn den andre.
– Men læreren deres… den skjeggete hippien… han grep inn, ikke sant?
– Nei, han satt og lo i skjegget. Han var fornøyd med situasjonen. For ham var det sånn det skulle være.
– Og resultatet er blitt…

Jeg drar på skuldrene. – En nasjon av sånne som meg.

Comtessa blunker. Det er kommet noe nakent over ansiktet hennes, hun ser sårbar ut. Jeg flirer. – Hva tror du, sier jeg. – Finnes det et marked for dine tjenester, hjemme i Norge? Comtessa rister sakte på hodet. Munnen hennes beveger seg taust.

– Jeg har lakk og lær, sier hun til slutt, – Jeg har pisk og kjetting. Jeg kan kontrollere en mann når han kommer til meg av egen fri vilje. Men deres akademikere og intellektuelle og politikere… det de gjør med dere… det dere lar dem gjøre… hvordan skal jeg kunne konkurrere? Jeg mener, jeg kan sperre deg inne… binde deg… få deg til å si ting du ikke har hørt deg selv si før… men med meg så vet du at det er en lek, at du har kontrollen. De forholdene du skildrer for meg nå… det er definisjonen på 24/7… sadomasochisme ikke som et valg, men som en livsstil. Demos… se på meg når jeg snakker til deg… et folk som aksepterer dette fra sine ledere, et folk som ikke kan skille mellom fetisj og politikk… hvordan kan det være sunt?

Jeg griper etter halvliteren. – Å min kjære Comtessa, sier jeg, idet jeg løfter glasset fra bordet, – Vi er mange som lurer på det samme.

Så gjemmer jeg ansiktet bak halvlitersglasset.

Les også

-
-
-
-