Kommentar

Justisdepartementet og andre berørte departementer vil kartlegge overrepresentasjonen av funksjonshemminger blant innvandrere og flyktninger. Både forskning og praksis tyder på en overhyppighet av hørselshemming og autismerelaterte problemer i innvandrerbefolkningen, noe som kan gi lærevansker og gjøre integrering vanskeligere, skriver Klassekampen:

Før statsbudsjettet ble lagt fram, var det et møte i justisdepartementet om hørselhemming blant innvandrerbarn. I møtereferatet er konklusjonen at det bør arbeides mer helhetlig med problemstillingen i tida framover. Møtet skjedde på bestilling fra statssekretær Pål Lønseth (AP). UDI skal nå skaffe seg oversikt over asylbarn og funksjonshemninger, en oversikt de per i dag mangler. Derimot får UDI tilbakemeldinger fra vertskommuner for mottak om asylbarn med autisme og hjerneskade, som forteller at barnas hemninger skaper «store utfordringer for alle involverte». UDI skal etter det Klassekampen kjenner til lyse ut forskingsprosjektet i løpet av oktober.

Lav bemanning på asylmottak og selve mottakssituasjonen kan i følge sosionom og sosiolog Berit Berg ved NTNU Samfunnsforskning føre til at barn og unge med usynlige funksjonshemminger ikke blir fanget opp. Et problem skal også være at signaler på funksjonshemming feiltolkes eller blir forklart med kultur eller religion:

– Ofte forklares ting ut fra kultur og religion, eller man viser til psykiatri ut fra flyktningstatus. Signaler feiltolkes ofte, som for eksempel når en femåring som har bodd på mottak i hele sitt liv ikke snakker. Ofte viser mottaket til flyktningbakgrunn og språklig forvirring i stedet for å undersøke om dette er en funksjonshemning, sier Berg.

Tilleggsutfordringer

Berg gjorde et pilotprosjekt i Bydel Bjerke i Oslo i 2007 om minoritetsfamilier med funksjonshemmede barn. Studiet avdekket store utfordringer i møtet mellom minoritetsfamilier med funksjonshemmede barn og tjenesteapparatet. Pilotstudien er nå fulgt opp med en større undersøkelse i seks ulike kommuner. Noen utfordringer er gjenkjennbare fra norske familier med funksjonshemmede barn.

I 2007 forsøkte norske myndigheter å kartlegge omfanget og medisinske konsekvenser av inngifte blant norskpakistanere. I forsker Camilla Stoltenberg ved Folkehelseinstituttets undersøkelse fra 2007 så man på effekten i form av registrerte misdannelser ved fødsler, død under første leveår og dødfødsler. De tidligere studiene viser imidlertid bare toppen av isfjellet, mener Stoltenberg:

Nå håper vi å gjøre en undersøkelse på effekten av inngifte seinere i livet, sier Stoltenberg til Klassekampen.

Hun forklarer at det ikke har vært mulig å gjøre dette tidligere i Norge, fordi vi ikke har hatt et pasientregister med diagnoser fra sykehus og poliklinikker.

– Nå håper vi å få bruke data fra pasientregisteret sammen med data fra medisinsk fødselsregister, sier hun videre.

En studie fra august 2010 viser at norsk-pakistanske barn har syv ganger så høy risiko for å få fremadskridende hjernesykdommer som etnisk norske barn. Eksperter på hjernesykdommer hos barn, overlege Øivind Juris Kanavin og professor Petter Strømme ved Oslo universitetssykehus, peker på at denne typen sykdommer ofte er arvelige og at inngifte er en viktig risikofaktor. Dersom det pakistanske foreldreparet er fetter og kusine er risikoen 11 ganger så høy som for foreldrepar med etnisk norsk bakgrunn.

Fremadskridende hjernesykdommer har høy dødelighet og kjennetegnes av gradvis tap av ferdigheter. Sykdommene er svært ressurskrevende og det er ikke uvanlig at 15 til 30 fagpersoner er involvert rundt én pasient.

Han forteller at barna får tap av motoriske ferdigheter, sviktende orienteringsevne om tid og sted, svekket oppmerksomhetsevne, sviktende evne til å regne og skrive og reduserte sosiale ferdigheter.

– Prosessen kan gå langsomt eller svært hurtig, sier han.

Kanavin forteller at det er mange ulike årsaker, de fleste er arvelige. I cirka tyve prosent av tilfellene klarer man ikke å stille noen klar diagnose.

Klassekampen: Kan bremse integrering